Den som har ører, han høre!

Jesus formaner oss til å lytte til hans ord, og samtidig er det han sier gjemt i lignelser som vi ikke nødvendigvis umiddelbart forstår. Hvorfor uttrykker Jesus seg gjennom bilder som selv apostlene må be om å få utlagt? Kan han ikke bare si sannheten rett ut?

Sannheten er at Jesus sier sannheten rett ut, gang på gang! «Faderen og jeg er ett!» «Menneskesønnen må lide og dø og stå opp på den tredje dag.» «Når Sannhetens Ånd (kommer), som utgår fra Faderen – da skal han vitne om meg.»

Jesus står ikke tilbake for å vise oss sannheten. Lignelsene eller bildene er der for å møte oss i vår tilnærming til virkeligheten. Vi kan neppe anklage Jesus for å tale i lignelser når vi selv bruker billedspråk i vår dagligtale. Der kan vi si at vi møter oss selv i døra. Det er slik vi kommuniserer, og det er så innebygd i oss at vi ikke en gang tenker over det. Vår dannelse bygger på dette. Hva skulle Platon gjort uten hulelignelsen? Og Paulus slår fast: Nå ser vi som i et speil, som i en gåte.

Den rike billedbruken i Jesu forkynnelse har også en annen virkning. Når Jesus møter oss med sine bilder skaper han et univers som knytter sammen et vell av referanser. Ta for eksempel Bibelens bruk av vintreet som eksempel. Det er en tematikk som skriver seg inn i et større bibelsk narrativ.

Vintreets frukter møter vi første gang med Noa, som var den første som plantet en vinmark. Vi husker speiderne som Moses sendte ut til de lovede landet, og som kom tilbake med en vinranke på en stang, mens de sa at landet flyter med melk og honning. (2. Mos 15). Siden sier salmen: «En vinstokk rykket du opp i Egyptens land.» (Salme 80,9).  Og Herren selv sier til slutt: «Jeg er det sanne vintre». «Jeg er vintreet, dere er grenene». (Joh 15,1.5) Og fra vintreets frukt mottar vi den nye pakt i Jesu blod. Ringen er sluttet, og alle referanser om vintreets frukter møtes i Jesu offer på korset. Billedbruken flyter inn i vår sakramentale virkelighet, og opphever skillet mellom bildet og bildets mening. Slik blir Jesu lignelser del av en virkelighet som vi er kalt til å gjøre til vår.

I bibelen har man til nå funnet rundt 340.000 kryssreferanser. Det er temaer, ord, setninger og meningsinnhold med henvisninger innad eller mellom Det gamle og Det nye Testamentet. Det vil si at det er nærmere 1000 kryssreferanser per dag gjennom et helt år. Vi trekkes inn i en billedverden og et univers som er ment å forme oss, og utruste vår tro til å møte verden og oss selv.

Gang på gang kalles vi til å ta ansvar, til å åpne oss for Ordet, og la oss forme. Det kaller på vår ydmykhet til faktisk å lytte. Vi vet hvor vanskelig det er, og alt for ofte tenker vi mer på vårt eget enn på Guds stemme. Vi hører fra Visdommens bok at «du tukter alt hovmod hos dem som kjenner din makt.» (Visdommens bok kap. 12), og i 2. lesning oppmuntrer Paulus oss og sier «Ånden kommer vår avmakt til unnsetning.» (Rom 8,26). Og med en slik oppmuntring kan vi til slutt vende oss til Jesu lignelser i dag.

Og dagens lignelser er i sannhet oppmuntrende. Enten det gjelder såmannen med såkornet, sennepsfrøet eller surdeigen, har de til felles at noe skjer i det skjulte. Såmannen sår uten at vi har bedt ham. Sennepsfrøet vokser og sprenger seg frem. Og surdeigen gjennomsyres uten at vi kan stoppe det.  Gud har en plan og en vilje med hver av oss.

Hvilke bilder taler til oss i dag? Lar jeg meg trøste av at Gud gjennomfører det jeg står avmektig overfor? Eller er det dagen for å berede mitt indre jordsmonn, slik at såmannens korn får best mulig kår? Eller må jeg ydmykt erkjenne at i min indre åker vokser det både korn og ukrutt? Er det tid for syndsbekjennelse og bønn om nåde til indre renselse?

Jesus taler til våre hjerter, der vi står i livet. Skal vi  høre hans stemme forutsetter det at vi åpner oss for hva han har å si. Dypest sett er det derfor bare én fundamental ting Herren ber oss om i dag:

Den som har ører, han høre!