ET  RENT  HJERTE

Vask hendene! Dette var rådet vi fikk igjen og igjen fra helsemyndighetene i fjor da covid-19 kom til Norge. Det var faktisk det første jeg tenkte på da jeg leste dagens evangelium. ”Fariseerne vasker alltid hendene på en bestemt måte før de spiser” står det skrevet.

God hygiene har selvfølgelig alltid vært viktig. Jesus kritiserer ikke fariseerne fordi de vasker hendene, men fordi de bare er opptatt av eksterne religiøse ritualer. Det han vil understreke her, er at det aller viktigste ikke er det som kommer inn i mennesket utenfra. Det er det som går ut av mennesket som er aller viktigst, sier han. Jesus kritiserer fariseerne fordi de har utviklet sine egne lover og tradisjoner. De lar sine lover og regler være til hinder for Guds lov.

Historie er ikke bare fortid. Det er nåtiden som ser tilbake til fortiden. Når liturgien stiller fariseerne opp for våre øyne, så er det en oppfordring til å se oss selv i dem.  Akkurat som fariseerne har vi en tendens til å mene at det er lettere å hanskes med de ytre, synlige ting enn med våre indre holdninger. 

Har du noen gang vasket en kopp på utsiden uten å vaske den inni? Neppe! Åndelighet, spiritualitet er en indre sak.  Det handler om hva Gud gjør i oss. Det handler om overgivelse. Gud ser inn i vårt hjerte; han kjenner alle våre tanker. Han forstår at vi ofte kan være forvirret, av og til redde og motløse. Hvis jeg orker å åpne den innerste døren til sjelen og lar Gud lyse inn, så gir han ny styrke. Det viktigste for Gud er ikke hva vi utretter, men hvorfor vi gjør det.

”Skap et rent hjerte i meg, Gud, gi meg en ny og trofast ånd!”  sier salmisten. Våre ord burde komme ikke bare fra munnen, men fra hjertet. Ord uten hjertelighet er som en ovn uten varme.

Jeg husker da jeg som liten for første gang ble med mor og far på konsert. Det var et symfoniorkester som spilte. Men det som gjorde størst inntrykk på unggutten var dirigenten på podiet. Han var så engasjert. Armene beveget seg i alle retninger; han ristet på hodet slik at svetten rant ned i pannen. Da han lente seg fremover mot strykerne, var han så oppstemt at han faktisk sto i fare for å falle ned på gulvet! Hvorfor var han så intens, lurte jeg på. Tross alt hadde alle musikerne notene på et stativ foran seg, og de kunne stykkene godt. Var dette bare et spill for galleriet, undret jeg meg.

Det var først senere jeg forsto at det var fordi musikken kom fra hjertet hans. Den var ikke lenger bare skrevet på papir. Dirigenten hadde levet seg inn i musikken, og nå kom den fra hjertet.

Det samme gjelder vårt forhold til Gud. Vi skal først og fremst be med hjertet, og ikke med tungen. Jesus minner oss om dette når han siterer profeten Jesaja i dag: ”Dette folk ærer meg med leppene, mens deres hjerter er langt borte fra meg.” Over alteret i basilikaen i Assisi står følgende ord skrevet på latin: ”Si cor non orat, in vanum lingua laborat” – altså: ”hvis hjertet ikke ber, arbeider tungen forgjeves.”

Dagens evangelium oppfordrer til intet mindre enn overgivelse. Dette er en dag da jeg så å si er nødt til å vende meg selv inn-ut. Jeg åpner hjertedøren på vidt gap. Jeg overgir meg til Den hellige ånd. Jeg ber om at Guds rike må bli til i meg. Tross alle mine feil og mangler ber jeg Gud om å ta bolig i meg. Jeg vil så gjerne at han skal føle seg hjemme der. Jeg ber Maria om å stå vakt ved hjertedøren min. Jeg ber henne gå i forbønn for meg, slik hun gjorde det for brudefolket i Kana.

Alt det jeg har sagt kan kanskje oppsummeres i saligprisningen: Salige er de rene av hjerte, for de skal se Gud.