«Hustruer skal rette seg etter sine menn som etter Herren.»

Pauli ord får oss til å spisse ører. Kan dette virkelig være Guds vilje? Ikke minst nå, når vi er bekymret for om piker i Afganistan fortsatt skal få lov til å gå på skolen, blir vi oppmerksomme.

For vi har vondt for å akseptere at en del av menneskeheten skal være underlagt en annen del. Kan det være Guds vilje?

Egentlig skulle det ikke forundre oss, hvis Guds ord sier noe annet enn det som er blitt gjengs oppfatning i vår verden For vår verden er ikke forbillede for hvordan man skal leve etter Guds vilje. Det er tvert om Guds ord som skulle være et forbillede for verden. Så hvis Guds ord sier noe annet enn f. eks. hva de politiske partienes ungdomsavdelinger sier i valgkampen, skulle det ikke forundre oss.

Men når vi leser: «Hustruer skal rette seg etter sine menn som etter Herren» er det grunn til å undersøke: Hva er Evangelium i disse ordene, hva er tidløst og hva må sees i lys av tekstens kontekst, situasjonen den ble skrevet i?

På hvilken religiøs og samfunnsmessig bakgrunn skriver apostelen Paulus disse ordene?

Bakgrunnen er strålende: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og knytte seg til sin hustru, og de to skal bli ett legeme. Disse ordene rommer et stort mysterium – jeg tenker på forholdet mellom Kristus og Kirken».

Paulus, som skrev disse linjene, var jo en rabbiner-lært jøde. I Det Gamle Testamente lignes ofte Gud Fader med en ektemann, og Israels folk med en hustru, kalt til å være trofast.

Så blir da ekteskapet for Paulus et tegn på forholdet mellom Kristus og det nye Guds folk, Kirken.

Og Kristi kjærlighet til Kirken er den fullkomne kjærlighet, den givende kjærlighet. Og slik skulle da kjærligheten i ekteskapet være.

En kjærlighet som ligner forholdet mellom Kristus og Kirken, er slik at den ene part ikke trenger å byde over den annen. «Vennen er som en annen meg selv» sier Sankt Augustin.

Og slik sier Paulus at forholdet mellom alle kristne skal være, enten de er gift med hverandre eller ikke. Teksten begynner jo med å si: «Brødre, i ærefrykt for Kristus skal dere underordne dere hverandre.» Altså, alle skal ta hensyn til sine medkristnes ønsker, i ekteskapet og utenfor.

Som kjent var Paulus opptatt av at kirken ikke måtte følge alle forskrifter i Moseloven. Flerkoneri og mange forskrifter om renhet og om hva man kan spise, ble avskaffet. Og som Kristus Herren, ville Paulus løfte den ekteskapelige kjærlighet opp til et høyere nivå: «Ektemenn, ha deres hustruer kjær, slik som Kristus viste sin kjærlighet til Kirken ved å ofre seg for den skyld.»

Så langt nikker vi bekreftende, men så kommer linjene som viser at Paulus var barn av sin tid, levde i sin kultur: «Hustruer skal rette seg etter sine menn som etter Herren, for mannen er kvinnens overhode, på samme måte som Kristus er Kirken hode.»

Her blir Paulus et ekko av jødisk sed og skikk. I den romerske kultur, hvor han levde, hadde Kvinnen høy sosial rang, og eiendomsrett. I jødisk kultur derimot, var kvinnen stadig underordnet. Og Paulus må ha mislikt de romerske matroners frigjorthet. Fortellingene om keiserinnenes vidløftige gjerninger har jo nådd oss. Kanskje var det mest sladder, som også Paulus har hørt.

I våre dager er det hverken jødisk eller romersk skikk som skal herske i kirken, men Evangeliet. Og Evangeliet på dette område har Paulus selv formulert: I kirken er det ikke forskjeller etter nasjon eller kjønn: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke mann eller kvinne, men alle er ett i Kristus.»

Altså: Evangeliet flytter grenser. Hverken jødisk, gresk eller romersk skikk skal forbli, men Saligprisningene.

Det betyr ikke at vi kan glemme Pauli ord, og si at mens Paulus var barn av sin tid, er forholdet mellom mennesker slik det leves i Oslo idag, slik Jesus Kristus ønsker det.

Tvert om blir Paulus billede på ekteskapet: Det skal være lik Kristi kjærlighet til Kirken – en oppfordring til alle til virkelig å ønske sin nestes beste. Gifte eller ugifte er vi innbudt til å gjøre våre venner til «en annen meg selv», og til å søke det som er til beste for medmennesket, slik jeg søker mitt eget beste.

La oss ta imot innbydelsen.