Søndag 31. juli

18. søndag, år C. 2016 Luk 12,13-21. St. Dominikus kirke

Kjære kristne,
Jesus hadde myndighet – han var en rabbi.
Så kommer det en ung mann: «Mester, si til min bror at han skal la meg få min del av arven vår!»

Jesus nekter å la seg involvere. «Ingen har satt meg til å være dommer eller skifterett for dere.» Vi skjønner ham godt. Vi vet nok om testamentarisk strid og ondt blod, til å holde oss langt borte fra slikt. Men Jesus benytter anledningen til å si noe annet og langt alvorligere om det som ligger bakom en slik tvist, nemlig pengenes makt over mennesket: «Se opp for havesyken, ta dere i vare for den, for ingen er trygg på sitt liv, selv om han er aldri så rik.» Dermed fortalte han dem en lignelse om den velstående bonden, som har slik stor avling at han ikke vet hva ha skal gjøre med den.

Jo, han kan bygge enda større forrådshus, og si til seg selv: «Nå har du reserver for mange år, nå kan du ta det med ro, spise, drikke og ha det godt!»
En velavrundet og ikke helt ukjent egoisme… Men, «…så sier Gud til ham: Du vettløse mann. I natt kreves ditt liv av deg. Hvem skal så ha det du har samlet sammen?»

Legg merke til at tonen ikke er moralistisk når Jesus taler til mannen. Ingen bearbeidelser. Han sier ikke «Det er en skam!! Hva med de fattige, eller hva med familien?» Nei, Jesus kaller mannen for «Vettløs», fordi dette dreier seg om deg selv. Selvisk er du nok når det gjelder andre, men først og fremst er du «Dum» når det gjelder deg selv. Du er dødelig, du står ved stupet og hva så?

Det Jesus vil ha frem er nok følgende: «Penger gjør blind.» Nettopp dette kan gjelde deg selv. De rike, når pengene går dem i blodet, de ser ikke lenger. De blir selv-forblindede, forstokkede. De klarer bare å fortsette, reinvestere som om de skulle leve tusen år fremover, men ingenting til overs for evigheten!

Vi husker en annen lignelse, også gjengitt hos Lukas, om tiggeren Lasarus og den rike mannen. Lasarus døde og ble tatt opp til Abrahams skjød. Han hadde lidd, nå fikk han det godt. Men den rike mannen døde også og fikk det ikke godt. Han roper da: «Far Abraham, send meg Lasarus hit, så kan han dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min! For jeg pines i denne flammen.» Patriarken svarer: «Nei, det er for sent. Det går en kløft mellom oss.» Den rike gripes av fortvilelsen og sier: «Da må noen si fra til mine brødre, til de andre mens det ennå er tid!»
«De lar seg ikke overbevise selv om noen skulle oppstå fra de døde!» svarer Abraham.

Og, det var det! Blinde, døve og utilgjengelige. Det nytter lite med advarsler, for budskapet i seg selv er klart nok og slett ikke uaktuelt for i dag og på verdensbasis, tvert imot! Den nåværende pave har skjønt det og sagt det, han som har tatt Franz av Assisi, il poverelleo, til vernehelgen.

Den vettløsheten, den fordummelsen, er stadig menneskets fiende. Det er nærmest del av arvesynden. Jesus har talt klart nok: «Du kan ikke tjene Gud og mammon.» Og «Skaff dere pengepunger som ikke slites ut, en uforgjengelig skatt i himmelen, der tyver ikke kommer til og møll ikke ødelegger. For hvor skatten deres er, der skal også hjertet deres være!»

Jeg tror ikke vi skal være helt pessimister. Vår Herre selv synes å ta tingene med stor ro. Vi husker fortellingen om boden som sådde åkeren med godt såkorn. Men senere, da kornet skjøt opp og satte aks kom også ugresset til syne. Ja, det var nesten som det kunne overta fullstendig. Tjenerne spør: «Skal vi da ikke luke bort ugresset?» Bonden svarer: «Nei, for da kunne dere komme til å rykke opp begge deler, kornet med ugresset. La dem vokse side om side. Når høsten kommer skiller dere ut ugresset, brenner det opp, og samler hveten i laden.»

Bonden, kall ham Vår Herre, vet nemlig at såkornet er sterkt, så sterkt at det tåler ugresset. Det blir ikke kvalt, men tvert imot det styrkes nettopp i kampen. Slik er det med Guds rikes såkorn som er sådd midt i verdens åkrer. Hveten øyner du ikke bestandig mens ugresset breier seg og kan fortvile deg. For ulykken har pressen, mens det gode, det normalt gode, tar vi for gitt.

Ikke desto mindre, rotfestet i dypet, stille, fra dag til dag, gror likevel det gode såkorn. Guds rike vokser både her og der, men du ser det ikke, enda du står midt opp i det. Du måler ikke den avlingen som blir til, som modnes så langsomt, før det er tid for innhøstingen.

Guds rike her og nå? Helt usensasjonelt arbeider de gode krefter langt utover 8-timers dagen, nattetimene aller best. Bestandig i arbeid. Reparatørene! Du overraskes stadig over alt det anonyme gode som blir til, helt i det stille. Sårene som helbredes. Saligprisningene, freden, tilgivelsen og rettferden operer stadig. Gud skapte en god verden. Den er fremdeles god.

Til slutt sagt på engelsk:
You can’t stop people being good to each other – it comes naturally. And you can’t stop people loving each other – it goes on all the time. God bless us, every one!

Amen.

– p. Ellert OP, St. Dominikus