Brødre og søstre,

når Evangeliet bringer oss fortellingen om Den fortapte sønn på fastetidens gledes-søndag Laetare, kan vi regne med at det ligger noen pedagogiske årsaker til grunn for det.

Lignelsen er ikke veldig komplisert, så vi kan ganske lett identifisere oss med hovedpersonen. For den unge mannen som ikke tenker lenger enn til sin egen nesetipp, og drar ut i verden hvor han ødsler bort arven sin, er ganske riktig et bilde på oss syndere.

Og når han til slutt sitter sulten og elendig i et fremmed land, og tenker tilbake på godene i sin fars hus, gjør han det som fører frem til denne fortellingens hovedbudskap. Han går i seg selv, tenker seg om, – eller som det egentlig står skrevet; han tenker om igjen, og gjør det vi er kalt til å gjøre hver eneste dag, men spesielt nå i fastetiden; han vender om.

Så tar han ydmykhetens tunge vei tilbake til sin far, som alt mens han er langt borte kjenner ham igjen og løper ham i møte! Antagelig har han speidet etter gutten sin hver eneste dag siden han dro. Faren får en inderlig medynk med ham, og gleden blir så overveldende, at den syndsbekjennelsen gutten skulle fremføre, nesten drukner i farens kyss og omfavnelser. Og den kjærlige far er selvfølgelig et bilde på Gud!

Han gir ordre om å stelle i stand til fest; Laetare, for stor er gleden blant alle Guds engler over at én eneste synder vender om! Men, til tross for syndsbekjennelsen; Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg, – og til tross for farens tilgivelse; hadde synden en gang blitt begått! Og her ligger lignelsens brodd, eller polemiske hovedpoeng!

For det er dette faktum som gjør at den eldste sønnen reagerer slik som han gjør. Han som trofast og pliktoppfyllende hadde utført sitt arbeid og fulgt farens regler, føler seg nå urettferdig behandlet, oversett og ydmyket.

Det kan kanskje virke som om den eldste sønnen bare har en birolle i dette dramaet, der han dukker opp som en gledesdreper i slutten av fortellingen. Men det er hans rolle som er selve foranledningen til at Jesus forteller denne lignelsen. Den eldste sønnen er nemlig et bilde på fariseerne og de skriftlærde, som vi ble gjort oppmerksom på med Evangeliets innledningsord; Alle tolloppkreverne og annet syndig folk samlet seg for å høre Jesus. Fariséerne og de lovkyndige ble forarget over dette, og sa: Han omgås åpenbare syndere, og han spiser sammen med dem.

Som svar på denne kommentaren forteller Jesus faktisk tre lignelser. En om en mann som hadde hundre sauer, og mistet en av dem. En annen om en kvinne som hadde ti sølvmynter, og også hun mistet en. Og til slutt fortellingen om en god Far som hadde to sønner; hvorav den yngste forlot sin fars hus og syndet mot ham og loven, mens den eldste trofast ble hjemme hos faren og respekterte hans regler.

For en gangs skyld virker det ikke som om Jesus ønsker å komme med krass kritikk av fariseerne, til tross for at deres paragrafrytteri gjorde det umulig for folk flest å overholde loven. Han vil i stedet forklare at Gud er den samme tilgivende og barmhjertige far for alle sine barn, uansett synd, om de bare angrer, vender om, og ber om tilgivelse.

Gud gleder seg forståelig nok mer i sin kjærlighet over den ene synder som vender om og kommer tilbake til ham, enn over de 99 han alt har i trygg forvaring. Og det står i grell kontrast til fariseernes gudsbilde, – av en Gud som holder nøye regnskap over alle detaljer i menneskets synderegister, og nådeløst utmåler sin straff etter det!

Derfor er fastetiden egentlig en gledens tid, fordi Gud, som elsker alle med den samme kjærlighet, også lar oss alle sammen få ta del i den festen og gleden han feirer hver eneste gang en av oss syndere vender om, og kommer tilbake til livet igjen.

+ I Faderens, og Sønnens, og Den hellige Ånds navn. Amen.