Denne aller siste søndagen i påsketiden, som befinner seg mellom Kristi himmelfart og pinse, er som jeg har sagt mange ganger før, den store freskens søndag. For den viser både den oppstandne Kristus stige opp til Faderen i herlighet, altså himmelfarten, og samtidig Den hellige Ånds ildtunger slikke de forferdede disiplenes hoder i pinsen, før de blir sendt ut i all verden for å forkynne frelsens glade budskap til menneskene.

Hele påsketiden gjennom har evangelietekstene vært hentet fra Johannes-evangeliet, og nærmere bestemt fra Jesu avskjedstale til disiplene. Og gjennom disse evangelie-tekstene, viser Johannes, som med god grunn kalles Johannes teologen, at han har en dyp innsikt i Jesu guddoms-mysterium.

Og tenker vi oss om, så er den store fresken vår nettopp et bilde på Jesu Kristi guddommelige mysterium, akkurat slik som det forkynnes i dagens evangelietekst, hvor det uttrykkes både gjennom læren om Gud, -teologi. Gjennom læren om mennesket, -antropologi. Og gjennom uttrykk som: herlighet og ære. Uttrykk som vi kjenner godt, men som det er uhyre vanskelig, eller umulig, å definere.

Dette forteller oss at den hellige Skrift ikke bare forkynner læren om Gud! Men også, om enn på en forunderlig mystisk måte, læren om mennesket! En klok rabbiner skal en gang ha sagt, at ; Den Hellige Skrift ikke lærer mennesket så mye om Gud, som den lærer Gud om mennesket! Men når mennesket åpenbares i Skriften, er det mennesket sett gjennom Guds øyne som åpenbares. Slik det i utgangspunktet sprang ut av Guds tanke! Da er det også lettere å forstå hvorfor Faderen valgte å åpenbare seg for menneskene gjennom Menneske-sønnen, ved sin hellige Ånd.

Derfor er ikke Evangelistene så opptatt av å fortelle om hvordan Jesus ble sett og oppfattet av folk flest, men derimot er de svært opptatt av hvordan han fremsto på Forklarelsens berg, omstrålt av guddommens uforklarlige hvite lys!

Det er grunnen til at uttrykk som herlighet så ofte dukker opp i teologen Johannes’ tekster, – slik vi nettopp hørte også i denne søndagens tekst, som er hentet fra avskjeds-talens aller siste del, og blir kalt Jesu ypperste-prestelige bønn. Den er en usedvanlig fortrolig bønn, hvor Jesus sier: Far, jeg vil at der hvor jeg er, skal også de som du har gitt meg være hos meg, så de kan se min herlighet.

Å prøve å oversette, eller forklare, uttrykk som “Guds herlighet”, er en stor utfordring. Derfor har både det engelske “glory”, det franske “gloire”, og det norske “herlighet” noe luftig og litt upresist over seg. Men det har ikke det ordet som ligger til grunn for oversettelsen, nemlig det hebraiske ordet «kabod» . Kabod beskriver den “tyngde”, eller den ”vekt” et menneske bare kan oppnå i omgang med andre mennesker. Derfor kan det også oversettes med «ære». Og en manns ære kan være hans aller kosteligste eie, ja viktigere enn selve livet, fordi æren blir stående igjen etter ham den dagen han er borte. Vår ære er på en måte vårt gode navn og rykte, og det er fremfor alt den som henger igjen i vårt ettermæle.

Når et godt navn og rykte skal uttrykkes i det ytre, skjer det ofte med synlig makt og prakt. Derfor forsøker ordene ”ære og herlighet” så godt de kan å uttrykke at Guds ære er alt-overstigende, at det dreier seg om en allmektig og transcendent ære. Og med dette i tankene, er det lettere å forstå hvorfor Jesus, i sin fortrolige bønn rett før han går til sin lidelse, ber til Faderen og sier: La herligheten lyse om din sønn, for at din sønn kan kaste glans over deg.

På oss kan den situasjonen Jesus var i da han uttalte disse ordene om sin egen og Faderens herlighet kanskje virke litt paradoksal. For den herligheten han taler om er tross alt sin nært forestående lidelse og død. Men i teologen Johannes’ fremstilling av Jesus på korset, er det den opphøyede og herlig-gjorte Jesus Kristus vi ser! For den høyeste ære befinner seg nettopp i den dypeste fornedrelse! Derfor kan vi si at disiplene, allerede da de så Jesus henge på korset, var vitner til Menneskesønnen i sin himmelske herlighet, – den høyeste åpenbaring av Guds herlighet og ære! Og det kan virke som om det er akkurat dette frater Alain Marie Couturier ønsker å fremstille for oss på veggen i vår egen kirke!

Brødre og søstre, det er av støv vi har kommet, og det er til støv vi skal bli. Men idét Guds Sønn selv steg ned i støvet, gav han det liv, ved Den hellige Ånd, som er livets og kjærlighetens Ånd. Derfor ble ikke bare Guds herlighet og ære synliggjort for oss i Jesu død på korset, men vi ble også samtidig frigjort. Akkurat slik Gud hadde villet det helt fra skapelsen av, eller det den hellige Irineus av Lyon mente da han sa:
”Gud ble menneske, for at mennesket skulle bli Gud!”

Som levende og frigjorte mennesker lever vi allerede her og nå i Guds herlighet! Derfor skal vi, mens vi fremdeles lever her på jorden, ære vår Far i himmelen, og aldri gå lei av å rope med samstemt røst: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid, og i all evighet. + Amen.