2. søndag i advent

Evangelium
Luk 3,1–6

«Alt som lever, skal se Guds frelse.
Det var i det femtende år av Caesar Tiberius’ regjering, mens Pontius Pilatus var guvernør i Judea og Herodes landsfyrste i Galilea, hans bror Filip i Iturea og Trakonitis, Lysanias landsfyrste i Abilene, og Annas og Kaifas var yppersteprester – da talte Gud til Johannes, Sakarias’ sønn, ute i ødemarken.

Og han drog omkring i hele landet ved Jordan og forkynte at folket måtte vende om og la seg døpe, for å få tilgivelse for sine synder, slik som det står skrevet i boken med profeten Jesajas ord:

«En røst roper i ødemarken: Gjør veien klar for Herren, jevn stiene ut for ham! Hver dal skal fylles, hvert fjell, hver ås skal slettes, hver kroket vei skal rettes ut, hver ulendt sti bli jevn. Og alt som lever skal få se Guds frelse.»

 

Kjære kristne,

Vi feire Annen søndag i advent og det er Lukas som forteller. Evangelisten er selv en omvendt hedning og han skriver til en viss Theophilos som kanskje ennå står utenfor.

Han innleder som klassiske forfattere med å angi tid og sted for det han skal berette, ikke noe sagn, ikke noe ”Det var en gang”, men konkret begivenhet, historisk belagt. ”Det femtende år av keiser Augustus regjering, mens Pontius Pilatus var guvernør i Judea, Herodes landsfyrste i Galilea”, – det var Jødeland, men tilføyer karakteristisk også hedenske områder som ennå ventet på budskapet: Iturea, Traconitis og Abilene. Veien går altså fra Keiser og Roma verdens midte, til provinsen, til Jerusalem, der Anna og Kaifas er allerede yppersteprester. Dem Jesus senere får å gjøre med. Dette er altså ingen myte, men innspikret historie. Og dermed er scenen satt.

Så, handlingen. Ute i ødemarken er det en profet Johannes ved navn, som Gud taler til, eller som det står, ”Guds Ord hvilte over”. På dennes bud drar Johannes omkring i landet ved Jordanfloden. Han forkynner omvendelse, person til person, og en dåp til renselse for synder. Dette er ennå ikke vår kristne dåp, men heller en slags beredskapsdåp for å kunne møte Kristus. Her siterer Johannes ordene fra en langt tidligere profet, nemlig Jesaia. Denne roper: ”Gjør veien klar for Herren, jevn stiene ut for ham! Hver dal skal fylles, hvert fjell skal slettes, hver krokete vei rettes ut, hver ulendt sti skal jevnes”. Hos Jesaia er dette den store Kongsveien, bred og utjevnet som skal føre de fordrevne jødenes lille rest tilbake fra Babylon til Jerusalem under førerskap av Gud selv. Men ved en språklig forskyvning er nå ”Herren” i Johannes munn blitt synonym med Jesus selv, og de er nå i hans navn at ”fjell skal senkes og dal skal opphøyes”. Slik innevarsles en slags moralsk revolusjon, en hel omveltning av samfunnet, som når Maria i sin Høysang kan profitere ”Han skal øve storverk med sin armers kraft og spre dem som unser hovmodstanker, han skal støte stormenn fra tronen og opphøye de ringe” – en forvarsel om Guds Rike! Og deretter kommer avslutningen, igjen overtatt fra Jesaia: ”Så skal alt levende få se Guds frelse.”

Dette er altså underveis blitt et universalbudskap, ”alt levende” skal se Guds frelse. – Ikke lenger et fordrevet folks hjemkomst, men en frihets forkynnelse utover alle verdens folkeslag. ”Et videbit omnis caro salutare Dei” – og ”alt kjød skal se Guds frelse”. Det er Jesus som for første gang forkynnes som ”frelser” er med tiden nærmest blitt synonymer i det vårt slitte kristelige språkbruk. Men det er i seg selv sensasjonelt. Jesus fremstår nå som hele verdens frelser. Jesus blir ikke kalt ”frelser” i de andre evangeliene. Og, bare to ganger for øvrig og da hos Lukas. Det er Paulus som i Lukas gjengivelse forkynner det for jødene i Jerusalem ”dere skal vite at denne Guds frelse er sendt til hedningene og de skal høre!” Og, den samme Lukas lar Simeon med Jesus barnet i armene, utbryte: ”For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort rede for alle folkeslag. Et lys som åpenbarer seg for hedningene…” Og, la oss da til slutt huske at Jesu egen navn betyr nettopp det: ”Herren frelser”.

Dette altså adventen, – vår Adventus, der vi bereder vei – ikke for keiseren, men for Frelseren og der en annen samfunnsorden og et annet Rike innevarsles. – Og, når går budskapet motsatt vei, ikke fra Roma til Jerusalem, men omvendt, fra Jerusalem til Roma, og derfra med tiden, utover hele den kjent verden. Les Apostlenes Gjerninger forfattet av den samme Lukas – Ja, også det skal en gang skje at Keiseren skal omvendes og Roma på en helt annen måteinnsettes som verdens hovedstad.

Dett budskapet står. Det er blitt foreldet og Guds miskunn er evig levende. Og, Gud som ble menneske i Jesus har ikke forlatt oss. Gud er fremdeles Emmanuel, Gud med oss. Vu hyller ham også i dag. Det er vår tro og kilde til vår glede også i denne tid.

Og, ikke desto mindre, blir vi tankefulle når vi i dag betrakter verdens tilstand, ja, også vårt eget land. Det var jo et kristent land, men hvor er den kristne glede i dag? Julen kommer igjen og igjen, men hvor er den Jesus julen dreier seg om.

Ser vi på verdens horisonten, skulle det herske fred, men det er ingen fred. Nettopp omkring det område der Jesus vokste opp, holder fiendskapet og fandenskapen til. Flyktningene kommer og de kommer, og de kommer også innover vårt eget land.

Det er en utfordring til vår tro, men den utfordringen skal vi ta imot. Freden kom aldri av seg selv. Den utfordrer og den koster. Derfor skal vi bevare vår tro og kjempe for Guds fred, også, ja, nettopp i dag. Amen.

 

– p. Ellert Dahl OP
06.12.2015