Brødre og søstre,
etter at pinsen har avsluttet den lange påsketiden, må Kirken liksom hente seg inn litt igjen, samtidig som den gir oss anledning til å grunne over Troens største mysterier. Derfor ble festen for vår Treenige Guds mysterium feiret forrige søndag, og i dag feirer vi Jesu Kristi store gave, – betydningen hans legeme og blods mysterium har i alterets hellige sakrament og i Kirkens indre liv.
Som vi nettopp hørte, bringer liturgien oss, med sin pedagogiske omtanke, Lukas’ fortelling om brødunderet, da Jesus mettet fem tusen mann, – og kanskje enda flere kvinner og barn, med fem brød og to fisker. Og etter at alle hadde spist seg mette, kunne disiplene fylle tolv kurver; én til hver av Israels tolv stammer.
Det er ikke til å undres over at denne hendelsen tolkes som et tegn på den hellige eukaristi. Ikke minst fordi Jesus, i synagogen dagen etter, selv forkynte at brødunderet var enda større enn det under fedrene opplevde da de sultet i ørkenen, og Gud lot dem få manna å spise. Som det heter hos evangelisten Johannes; de som spiste manna i ørkenen døde, men det brød som kommer ned fra Himmelen er slik at den som spiser av det ikke skal dø! Og Jesus legger til: Jeg er det levende brød kommet fra himmelen! Den som spiser av dette brød skal leve til evig tid, og det brød jeg vil gi, er mitt legeme som jeg gir til liv for verden!
Men selv om Jesu siste måltid med disiplene ikke kan anses som en helt isolert hendelse i forhold til brødunderet, eller til andre av de måltider Jesus hadde med disiplene, er det ingen tvil om at det var på skjærtorsdag Jesus innstiftet nattverden. Når Kirken i dag likevel trekker minnet om eukaristien ut av påskeliturgien, er det nok for å understreke hvor viktig den er for Kirkens indre liv. Ja, så uendelig viktig, at Kirken vil vi skal grunne på det, og reflektere over det, også utenfor Den stille ukes store og fortettede liturgi.
For katolikker flest er det først og fremst søndagsmessen som synliggjør kirketilhørigheten. Og søndagenes messefeiringer er det helt sentrale element i Kirkens liv, og derfor i våre individuelle kristenliv. Kanskje nettopp derfor, er det vi må prøve å huske at vi i tillegg til aktivt å ta del i Kirkens liv denne ene dagen i uken, for å samles rundt nattverdsbordet, selvsagt også blir oppfordret til å praktisere vår Tro gjennom resten av uken.
Det kan vi gjøre på mange ulike måter, både meditasjon, bønn, tekstlesninger og ikke minst ved å gjøre gode gjerninger, og utøve nestekjærlighet av alle slag. For som lemmer på Kristi hellige legeme, kan ikke våre dagligliv leves uten at vi er knyttet til det som skjer i Kirkens indre liv. Men dette betyr ikke at vi må oppsøke Kirken som institusjon hver dag. Kirken er et mysterium, og består ikke først og fremst av biskoper, prester og ordensfolk eller rigide regler, – selv om det av og til kan virke sånn. Kirkens absolutte sentrum er og blir alterets sakrament. Og uansett om messen feires av paven i Roma, ved sykesengen, i en menighet, eller i et kloster, er Kristus akkurat like mye til stede i alterets hellige mysterium over alt.
Det er når vi samles, som lemmer på Kirkens mystiske legeme, at Kirken virkelig er Kirke! Thomas Aquinas sa: Den åndelige virkelighet som formidles gjennom eukaristiens sakrament, er det mystiske legemets enhet. Kirkens lemmer kommer ikke bare sammen for å forenes med hverandre, men for sammen å bli forenet med Gud, i Kristus og Den hellige Ånd.
Derfor, brødre og søstre, kan vi ikke si at vår messedeltagelse på søndagene bare er et lite minimum for deltagelsen i Kirkens indre liv! Den er snarere et maximum! For idét presten sier: Derfor minnes vi hans død og oppstandelse, tar vi sammen del, både intimt og direkte, i Kirkens indre liv. Og når vi mottar Jesu Kristi legeme og blod, da er vi en del av Troens levende og pulserende hjerte.
+ i Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen