Brødre og søstre,

i et urgammelt profetskrift som kalles Hermas’ hyrde, fortelles det om profeten Hermas, som får et syn på vei tilbake til Roma. Hermas var bror til pave Pius 1., så det må ha hendt i det første århundre. På veien møtte han en gammel kvinne, som ga ham en bok med noen skjulte hemmeligheter, og ba ham gi denne til menigheten i Roma. Da hun forsvant, viste en engel seg, og Hermas spurte engelen hvem den gamle kvinnen var. «Hun er Kirken» svarte engelen. «Men hvorfor var hun da så gammel?» spurte Hermas – et naturlig spørsmål, for kristendommen var fortsatt en svært ung religion. Og engelen svarte: «Fordi hun ble skapt først av alle ting. Derfor er hun så gammel. Og det er for hennes skyld at verden ble til».

I denne festdagens tekster hører vi i første lesning om en annen profet, den synske Johannes, og hans syner er nedtegnet i Åpenbaringsboken. Han så et stort tegn i himmelen: «En kvinne, kledd i solen, med månen under sine føtter, og en krans av tolv stjerner om sitt hode».

Hvem kvinnen er får vi ingen forklaring på, men også denne kvinnen kan godt være Kirken. For videre står det også i Åpenbaringsboken at det kom en engel, som sa til Johannes: «Kom, jeg vil vise deg bruden, Lammets hustru», og den viser Johannes Jerusalem, den hellige by med «en stor og høy mur med tolv porter, og tolv engler stod ved portene, og navnene på Israels tolv stammer var skrevet der».

Ja, kvinnen «kledd i solen, med månen under sine føtter, og en krans av tolv stjerner om sitt hode», kan være et bilde på Kirken, det nye Jerusalem, og stjernene som omkranset henne, et bilde på Israels tolv stammer. Men, hun kan også være Jomfru Maria. For videre står det: «hun fødte, et barn, en gutt, som en gang skal styre hedningene med et septer av jern». Med andre ord, Jesus, Messias. I så fall vil de tolv stjernene være bilde på Herrens tolv apostler, som ifølge hans eget ord skal sitte på tolv troner og styre Israels tolv stammer.

Vi får del i store og mystiske hemmeligheter gjennom de gamle profetenes syner. For eksempel dette at Kirken, den forløste menneskehet, egentlig er den dypeste meningen med skaperverket. Paulus forklarer det slik i brevet til efeserne: «I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, for at vi skulle stå hellige og plettfrie for hans åsyn».

Gud har åpenbart en plan med alt og med alle. Men Guds plan er vanskelig for oss, ja ofte umulig, å få øye på. Og når den formidles til oss i den gamle pakts skrifter, kan den virke som en endeløs rekke med krig og død, forvirring og elendighet.

Men grunnen til at vi har problemer med å tyde Guds plan i alt dette, er en konsekvens av den opprinnelige synd. Den gjorde mennesket blindt for Guds veier. Og synden kom inn i verden da Eva lyttet til slangen, den som sa at de skulle bli Gud lik om bare de åt av treet med kunnskapen om godt og ondt. Og Eva tok av frukten og åt, og gav sin mann, som også åt. Da ga Gud et forvarsel om Evangeliet, og sa til slangen: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal hugge den i hælen».

Og fordi mennesket var blitt forblindet for Guds veier og Guds plan, måtte det en åpenbaring til: Nemlig åpenbaringen i vår Frelser Jesus Kristus. Han kom, og sa: «Jeg er veien, sannheten og livet». Og overgir vi oss til Jesus, og går den veien han har staket opp for oss, kan vi ikke gå oss vill. Men hvordan denne veien vil arte seg, har vi ingen oppskrift på. Bare målet for veien er oss åpenbart, nemlig at «vi skal stå hellige og plettfrie for Guds åsyn» i det himmelske Jerusalem, som er de helliges forsamling, og Guds Kirke i himmelen.

Fordi Jomfru Maria er bildet på den forløste menneskehet kunne ikke  den profetiske Johannes skjelne mellom henne og Kirken. Men også dette var en del av Guds plan helt fra evighet av, som nå modnet i det skjulte. Helt til han sendte sin engel til den unge piken i Nasaret. Og der Eva gjorde opprør, bøyde Maria seg inn under Guds vilje og sa: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt».    

Og Frelseren kom til verden gjennom henne, han som ved sin lydighet åpnet veien inn til udødeligheten hos Gud. Men alt var slik Gud hadde planlagt det fra opphavet av. Det forsto selvsagt Paulus, og i sitt første brev til korinterne skriver han: «På samme måte som alle dør med Adam, får også alle livet tilbake gjennom Kristus».

Med sitt «ja» ble Maria et bilde på alle Guds trofaste troende, som bøyer sin vilje inn under hans, og som følger Jesus på veien, uten å vite noe om hva den vil by på. Heller ikke Maria visste noe om hva hun sa «ja» til, eller hvilke smerter som skulle rive henne i hjertet da hun så sin sønn dø langsomt på korset. Og fordi hun kjenner til all den smerte og sorg som kan bli mennesker til del, er hun et bilde på alle Guds troende.

Dermed er hun samtidig et bilde på Kirken, de troendes forsamling. Hun kom av skaperverkets rene jord, slik Gud først hadde gjort den, og ut av denne rene jorden ble den nye Adam skapt! Slik Eva ble tatt ut fra Adams side, ble Kirken født ut av Den Nye Adams side, da han hang på korset og blod og vann rant ut. Som Paulus sa: «På samme måte som alle dør med Adam, får alle livet tilbake gjennom Kristus».

Brødre og søstre, Maria er bilde på Kirken, den forløste menneskehet. Derfor er hennes opptagelse i himmelen selve pantet på vårt håp. Og fordi hun var den første som trodde, er det den samlede Kirkes tro at hun også er den første som har fått del i de dødes oppstandelse.

Maria er Guds Mor, og Kirkens mor. Og gjennom sine prøvelser, kan hun føle med oss i vår svakhet. Derfor kan vi søke tilflukt hos henne, som et barn søker tilflukt hos sin mor, og si:

Hellige Maria, Guds Mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime. +Amen.