Brødre og søstre,

umiddelbart kan dagens lignelse om såmannen virke ganske enkel, og lett å forstå. Men i og med at Jesus føyer til en forklaring når han har fått disiplene for seg selv, er den kanskje ikke så enkel likevel. Målet med fortellingen er det samme som alltid; nemlig å gjøre disiplene bedre kjent med himmelrikets mysterier, men når det fortsatt er noe som virker uklart for oss, til tross for en tilleggsforklaring, henger nok dette sammen med det faktum at et mysterium faktisk er ment å bestå av en skjult sannhet!

En hel del av det Jesus sa og gjorde har det naturligvis ikke vært mulig å gi videre til oss. Og hans forkynnelse ble slett ikke alltid mottatt med særlig stor begeistring. Derfor var det sakte, og over lang tid, og også på litt merkelige måter, at hans budskap til slutt fikk fotfeste verden over.

Men vi må spørre oss; hvem er egentlig den såmannen vi hører om i dag? Han kan være Gud. Og han kan like godt være Jesus. Og naturligvis, så kan han også være apostlene, som ble sendt ut for å så Guds Ord utover all Verdens åkerland. Men fortsetter vi sånn, så kan faktisk såmannen være omtrent hvem som helst av alle som har forkynt, og stadig forkynner, Jesu Kristi Evangelium om Guds rike!

Når vi hører at noe av såkornet falt ved veikanten, noe på steingrunn og noe blant tistler og kratt, bruker Jesus, som han pleier, helt realistiske eksempler for å forklare nettopp hvordan Ordet om Guds rike ble tatt imot. Noen forsto det ikke, det er kornet som falt ved veikanten. Andre tok det først imot med begeistring, men falt fort fra igjen, det er kornet som falt på stengrunn. Mens andre igjen tok Ordet svært godt imot, men lot livets bekymringer og trivialiteter litt etter litt kvele troslivet. Og ingenting av dette er vel særlig vanskelig å begripe.

Det som kanskje er mest vrient å forstå, er vel at såingen virker så tilfeldig. Ikke det at jeg har sådd så mye selv, det skal sies, men det virker veldig merkelig å så både i veikanter, på stener og i busker og kratt? Ja det gjør det! Derfor illustrerer det kanskje den måten apostlene og Kirken har overlevert Evangeliet videre på, at det ikke er Guds plan, eller Guds vilje, at Ordet om Gudsriket skal mottas samtidig, og på samme måte av alle? Er det kanskje slik at Gud faktisk ikke ville at Evangeliet mottas samtidig og helt likt av alle? Og kanskje er det dette som er et av de, for oss, ubegripelige mysterier som hører Himmeriket til?

Det er ingen som kjenner Guds plan for skaperverket, og for menneskeheten. Men det vi faktisk kjenner til, som vi har mottatt pantet på, er det endelige målet for Guds plan; nemlig at alle mennesker skal bli frelst! Men hvordan dette skal skje, er det ingen som vet. Gud har betrodd oss den viktige oppgaven det er å forkynne Evangeliet, men ingen, ikke en gang Kirken, forstår på hvilken måte Ordet til slutt skal vinne frem, enten det faller i grøfter og kratt, eller i fet og fruktbar jord.

Og når Jesus sier at Ordet kan bære 30, 60 eller 100 foll om det faller i god jord, er det som en oppfordring. En oppfordring til oss som har tatt Evangeliet imot, og nå prøver å leve etter det. Derfor er det vi som skal være den gode og fruktbare jord. For på samme måte som jorden blir god av å bli gjødslet med vekster og planter som dør, skal vi la det gamle mennesket i oss dø, sammen med all gammel synd og dårlige hensikter, for at Ånden skal kunne virke i oss, og vokse og gro. Altså er vår oppgave å være en god åkerjord. En jord som kan frembære troens og sannhetens gode frukt i mengde. Og i mens gjør Gud, i sin store nåde, resten av det som skal til. Akkurat når han vil, og akkurat hvordan han vil.

Vi skal være den gode åkerjorden som kan frembære de hundre, de seksti og de tredve foll. Den samme gode muld som Gud først formet oss av. Ikke kratt, stein eller grøftekanter, for det kornet som sås i oss, – om vi tillater oss å tolke lignelsen på denne måten, – det kornet som blir sådd i oss, det er Jesus Kristus selv. Og hvis det er slik det henger sammen, da er det Jesus som er både såkornet og såmannen! Såmannen er Sønnen, som utgår fra Faderen i sin guddommelige natur, for å så Ordet. Og Ordet, selve hvetekornet, er Sønnens menneske-natur. Det som først må falle i jorden og dø for å kunne bære frukt i mangfold, hvis bare jorden er god.

Ja, brødre og søstre, Jesus er hvetekornet, og vi er åkerjorden. Og fordi vi på denne måten blir ett med ham, dør vi også med ham, for å kunne bære akkurat så mange foll som Gud vil ha. Det er det nemlig bare Gud som kan bestemme! Han som alene har både makten og æren i all evighet.

+ Amen