15. søndag i det alminnelige kirkeår A.
Evangelium: Matteus 13,1-23
Har du lagt merke til, etter en regnbyge, at noen deler av jorden nesten virker helt tørre, mens andre deler er dekket av små vannpytter? Jordens oppsugningsevne er forskjellig. Det er det samme med oss mennesker! Noen er mottagelige og lar regnet trenge inn, mens andre er lukket, slik at vannet bare dekker overflaten før det fordamper og vender tilbake til skyen det kom fra.
Dagens evangelium ber oss sjekke i oss selv i hvilken grad vi er mottagelige for Guds ord.
”En bonde gikk ut for å så” hørte vi i evangeliet. Han kastet såkorn ut til høyre og til venstre, og dermed var han ferdig med sin del av jobben. Det som siden skjedde, var han ikke herre over, for det kom an på hva slags jord såkornet falt i. Var forholdene gunstige, slo kornet rot og ga god avling.
Hvilket jordsmonn har vi gjort i stand i oss for Guds ord? Hva kan jeg gjøre for å oppnå optimale vekstvilkår? Evangeliet i dag gir oss en pekepinn, for Jesus sier til disiplene: ”Dere er det gitt å få kjenne himmelrikets mysterier, dem er det ikke gitt.” Bare når de var sammen med Jesus, fikk disiplene innsikt i hans person og i det budskapet han bar frem.
Det er med andre ord først når vi setter til side alle våre dagligdagse gjøremål og prioriteringer, og gjennom bønn og kontemplasjon prøver å åpne vårt sinn, det er da vi bereder grunnen, så vi kan ta imot Guds ord og la det bære frukt i oss. Å be er å lytte til det han har å si: «Tal, Herre, din tjener hører.”
De av oss som har det for travelt til noen bønnestunder i dagens løp, har det altfor travelt. Men nå i sommerens forhåpentligvis mindre hektiske dager, vil jeg foreslå at vi setter av tid til å kultivere vårt jordsmonn. Det er i stillhet at vi møter Gud – og kan høre ham. ”Vær stille og vit at jeg er Gud,” sier salmisten.
Det er i stillhet og ro at Guds ord kan synke ned i oss og gi gjenlyd i hjertets dyp. Vi skal ikke svare med det samme. Såkorn trenger tid til å vokse. Vi lar Gud gjenta sitt ord. Vi drøvtygger det.
Noen av oss blir kanskje frustrert. Vi føler at Gud ikke egentlig snakker til oss. Vi føler oss som bare tørr jord som lengter etter regnet. Men å lengte ærlig etter noe kan faktisk være like verdifullt som å eie det. Jeg tror Gud ser mye mer etter vår lengsel enn etter det vi faktisk presterer.
Lengselen er også den aller beste forberedelsen til å få det vi lengter etter, og få det i rikt mål. Lengselen åpner og utvider oss så vi rommer mye mer. Når Gud vil gi et menneske noe stort, forstørrer han først dets kapasitet. Ellers ville altfor mye gå tapt. For eksempel, kan han ikke helle ti liter i et desilitermål. Desilitermålet må først bli et spann. Dette skjer gjennom lengselen.
At Gud iblant lar oss vente, er ikke et tegn på mindre kjærlighet. Tvert imot. Det er et tegn på større kjærlighet. Han vil gi oss mer enn vi kan ta imot akkurat nå. Men vi pleier å misforstå ham. Vi tror at han har glemt oss. Og så gir vi opp. Men vi må ikke gi opp eller miste motet.
Guds såkorn gror i oss uten stans for å gjøre oss mer og mer like ham. Vår oppgave er å stelle pent med den jorden kornet skal vokse i, slik at vi bærer frukt, tretti, seksti, hundre fold. Derfor avslutter jeg med å si god sommer! Slapp av, senk skuldrene sammen med Gud, slik at kornet kan vokse langsomt men sikkert.
– Pater Joseph Mulvin OP