19. søndag i det alminnelige kirkeår A
Brødre og søstre,
etter å ha hørt dagens velkjente evangelium, kan vi bli fristet til å stille spørsmål som: Gikk Jesus virkelig på vannet? Var han i stand til å utføre alle de miraklene evangelistene forteller oss om? Både brødfø mengden i ørkenen, helbrede syke, gi blinde synet, og vekke døde til live igjen?
Vi som lever i opplysningstidens tekniske tidsalder, har naturlig nok vanskelig for å tro alt dette, – enten vi er kristne eller ikke. Vi avfeier raskt mirakel-fortellingene ved å kalle dem ”primitive tiders fantasier”. Og vi unnskylder oss med å si at troen på Jesus Kristus som Verdens Frelser ikke bygger på de miraklene han skal ha utført, men på det ene store og evige mirakel; nemlig hans oppstandelse fra de døde.
Vi tenker slik her i vår del av verden, fordi rasjonalismens arv er plantet inn i ryggmargen vår. Paradokset er bare at problemet kan være akkurat det motsatte i andre kulturkretser. En kristen fra India for eksempel, kunne fortelle at utfordringen for misjonen der han bodde, ikke var alle miraklene Jesus gjorde, men at de virket altfor små og ubetydelige, og ble som ingenting å regne mot de store ting hinduenes egne vismenn var i stand til å gjøre!
Når det kommer til stykket, er det vår moderne rasjonalitet som får oss til å stille de gale spørsmålene. Og de gir oss bare forvirrende svar tilbake. Greide vi å tenke at det ikke er svarene det er noe galt med, men måten spørsmålene stilles på, ville problemstillingen bli en annen.
Å spørre om Jesus virkelig gikk på vannet blir helt absurd! Selvsagt gjorde Jesus mirakler! Men han gjorde mirakler ut fra det mentale universet som rådet på hans tid. Han var ikke det minste interessert i å imponere folk med tryllekunster! Det han var kommet for, var å formidle hvem han var, og fordi han greide å kommunisere dette på det samme intellektuelle og åndelige stadium som menneskene befant seg, så oppnådde han også det han ønsket: nemlig at folk falt på kne, og bekjente at han er Guds Sønn. Gud ville tilpasse seg menneskenes fatteevne, og for å oppnå det sendte han sin sønn for å leve iblant dem.
Når Gud åpenbarte seg for profeten Elias, som vi hørte i dagens første lesning, var det mer i samsvar med Guds mysterium. Det kunne han gjøre fordi Elias hadde større åndelig innsikt enn det disiplene hadde, på den tiden de var sammen med Jesus. Likevel viste Gud seg også for Elias på en diskret måte, uten bulder og brak, bare som en svak susen.
I Jesus Kristus må Gud åpenbare seg annerledes. Ikke som et svakt sus men som et levende menneske! Det er akkurat det Apostelen tenker på i dagens annen lesning, når han er bekymret over Israels stahet og sier: ”Patriarkene er deres fedre, og det var av deres kjøtt og blod Kristus ble født, – han som råder som Gud over alle ting, høylovet i evighet. Amen!”
Ja, Jesus er Gud, men han er også menneske. Og som menneske ble han lei av at folk maste på ham, og sendte dem fra seg for å trekke seg opp i fjellet for å hvile. Men som Gud kunne han gå på vannet! Noe han også gjorde, for at disiplene skulle forstå hvem han var. Og han lyktes også, for han fikk dem til å utbryte: ”I sannhet, du er Guds Sønn!”
Når alt dette er sagt, er likevel det mest interessante i dagens fortelling det som skjer med Peter! Ikke at han begynner å synke, det har vi ingen problemer med å forstå. Jesus forteller dessuten hvorfor det skjer, når han sier: ”Hvor liten tro du har!” Nei, det mest interessante er at Peter faktisk er i stand til å kunne gå på vannet, selv om det bare varer en liten stund! For det står virkelig skrevet at han gjorde det! ”Peter steg ut av båten” leser vi, ”og gikk på vannet, bortover mot Jesus.”
Så hvis Jesus kunne gå på vannet fordi han er Gud, må jo Peter, i hvert fall for en liten stund, ha fått del i hans guddommelige natur, – fordi han trodde! At troen hans begynte å svikte er en sak for seg, og det er heller ikke poenget! Nei, poenget med denne historien må være at Gud vil tilpasse seg vår fatteevne, fordi han vi bli som oss, snakke til oss så vi kan forstå hva han mener, og handle på en måte som vi kan begripe.
Derfor behøver vi ikke sitte inne med en masse kunnskap og innsikt for å ta imot Kristus! Det er nok å tro på ham! Ha tillit til ham, og stole på ham, når han sier: ”Kom, stig ut av båten, for jeg vil passe på deg! Uansett hvor liten din tro måtte være, så er jeg her, og passer på!”