Brødre og søstre,
hver eneste advent inviterer Kirken oss til å trykke inn pauseknappen, vende blikket bort fra forventningspress, shopping, julebord og hoppsasa, og heller vende blikket i den retningen Evangeliet oppfordrer til; nemlig innover i vårt eget JEG.
For bare der inne i dypet av oss selv kan vi finne noe av den stillheten som Johannes døperen befant seg i da han fikk sitt kall, og så trådte frem med sin forkynnelse. Det er bare i vårt eget indre dyp vi finner en stillhet som er så stor og tom, at vi kan høre vårt hjertes tanke! Og bare i en slik stillhet, er det mulig å fatte adventstidens budskap, som er at Frelseren skal komme hit ned til oss, fra sin universelle og guddommelige uendelighet.
Et gammelt ordtak sier; Når nøden er størst, er hjelpen nærmest! Det brukes merkelig nok til å holde motet oppe, selv om dette kan virke som en selvmotsigelse. For når nøden er størst, er vel det nettopp fordi hjelpen er for langt unna?
Ja, men likevel bekrefter ordtaket et av menneskets høyeste ønsker. For når det er på det mørkeste, er vårt håp at det plutselig skal dukke opp en uventet hjelp. Menneskelig eller overnaturlig. En supermann, et meteorologisk fenomen. En lottogevinst, eller en verneengel som kommer oss til unnsetning. Alt etter situasjonen vi befinner oss i.
Og med et slikt håp i sjelen, er mennesket som regel villig til å overgi seg til en frelsesfigur eller en lederskikkelse, bare den dukker opp når nøden er størst. Det kan være en politisk figur, eller av religiøs eller sosial dimensjon, bare den dukker opp i rette øyeblikk. Dette har historien vist oss altfor mange triste eksempler på.
Og på Jesu tid var Palestina både nasjonalt og religiøst utarmet. Alle gikk bare og ventet på at Gud skulle gripe inn, for å sende en frelser til å rette opp det som hadde gått så galt. Men, som vi hørte i dagens første lesning, var det ikke første gang Israel hadde problemer, selv om profetene forkynte sine visjoner om Guds usvikelige trofasthet.
Trøst, – hørte vi, -ja, trøst mitt folk! sier deres Gud. Stig opp på et høyt fjell du Sions gledesbud! Se, Herren din Gud kommer, full av kraft, hans arm gir ham herrevelde!
Og mens folk ventet på en frelser, ble ventetiden brukt på ulike måter, – selv om håpet og intensjonen var det samme. Én gruppe trakk seg tilbake fra verden for bare å leve i pakt med de religiøse lover. En annen gruppe ble voldelige rebeller, som gjorde opprør mot okkupasjonsmaktens undertrykkelse.
Og i denne spente situasjonen var det Jesus og Johannes tok til med sin forkynnelse, og ropte: Guds rike er nær! Omvend dere! Responsen lot heller ikke vente på seg, fordi budskapet var så brennende og tidsaktuelt. Aktuelt ja, men ikke ufarlig. Forkynnelsen førte dem begge to i fengsel, og så videre til henrettelse og død!
Jesus og Johannes var begge to overbevist om at Herrens dag var så nært forestående, at det hastet med å omvende seg. Og de nydøpte ventet utålmodig på at dagen skulle komme, -noe vi har fortsatt med.
I dagens annen lesning, som ble skrevet noen generasjoner senere enn den første, prøver forfatteren av Peters annet brev å forklare hvorfor det trekker så lenge ut; «…….det er ikke det at Herren er sent ute med å oppfylle sine løfter!, hørte vi. Det er for deres skyld han gir seg så god tid, for han vil gi dere tid til å omvende dere! Slik at ingen skal gå tapt. Herrens dag skal komme, forsikrer han, ja, men den skal komme så stille, så stille, og så overraskende på oss, som en tyv om natten! Og siden har Kirken bare fortsatt å vente, og den har ventet i årtusener. Men vi som fortsatt går og venter har endelig forstått selve sannheten i Jesu ord, der det heter: Ingen kjenner dagen eller timen! Ikke englene, – ikke engang Sønnen; bare Faderen!
På sin lange vandring gjennom historien har Kirken forstått at Herrens dag allerede har kommet! Den har forstått at Herrens dag, det er nå! Dommen det er nå, sier Johannes. Og derfor feirer vi Herrens dag hele tiden! Om og om og om igjen. Hver eneste søndag er Herrens dag! Hver eneste søndag er; Dominica Dies.
Og nå når Kirken feirer sin advents og juletid, greier den på en helt forunderlig og imponerende måte, å flette sammen de to temaer gjennom liturgien; som er Herrens komme i kjødet, da han ble født, og Herrens komme i herlighet, slik han kommer igjen ved tidenes ende!
Gjør veien klar for Herren, jevn stiene ut for ham, lyder oppfordringen til oss gjennom adventstiden, helt frem til juledag. Men da er det Faderen selv som forkynner: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag!
Og derfor er faktisk ikke ordspråket: Når nøden er størst, er hjelpen nærmest,så galt likevel. For, om vi bare tenker oss litt om, inneholder det en sannhet som er mye større enn det de var klar over, de som begynte å bruke det. Sannheten er nemlig at hjelpen er oss så nær at vi knapt kan fatte det. Sannheten er oss nærmere enn vi er oss selv! For hjelpen, brødre og søstre, hjelpen er Guds levende Ord! Det som lever i oss, og som vi har både i vår munn, og i våre hjerter.
Altså hadde de helt rett, både Jesus og Johannes, når de forkynte at Herrens dag var veldig nær. For Herren kom, og han har siden bare fortsatt å komme. Men han kommer så stille, så stille, som en tyv om natten. Og han hvisker noe til oss når han kommer, noe vi bare kan greie å fatte om vi har trådt inn i dypet av vår egen stillhet. For bare der inne kan vi høre at det han hvisker er; Dette er mitt bud til dere; Elsk hverandre!
I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen