«Lovet være vår Herre Jesu Kristi Far, som har gjenfødt oss til et levende håp, en uforgjengelig arv.»

Hva betyr denne proklamasjonen fra Peters første brev? Et levende håp? En uforgjengelig arv? Det betyr at vår himmelske Far har gjort noe fantastisk for oss. Forbildet er Herren Jesu Kristi oppstandelse. Faderen reiste Jesus fra de døde. Faderen har gjenfødt Sønnen. På samme måte gjenføder Faderen oss. På samme måte står vi opp fra de døde nå, før vi dør. Vår død før vi dør er en tilværelse uten håp om frelse. Å tenke at vi får noen år til å leve på denne jorden, en tilværelse full av smerte og skuffelse. Og til slutt vender vi tilbake til støv. End of story. Slutten på historien. Det er vår død, selv mens vi fortsatt lever.

Men nei, slik slutter ikke historien vår. Når vi følger den oppstandne Herren, når vi gjør vårt beste for å leve som hans disipler, for å leve som de hellige, livet vårt tar ikke slutt – det fortsetter. Ja, sier dere, det fortsetter i himmelen sammen med Jesus. Det er vår uforgjengelige arv.

Ja, vår uforgjengelige arv er i himmelen. Men Peters første brev forteller oss egentlig mer. Som alt i Den hellige skrift taler Herrens ord om oss troende, ja. Men fremfor alt taler Skriften til oss først om Gud. Hva er det Peters første brev forteller oss om Gud?

Brevet forteller at Gud vil føde oss tre ganger. Først: for å bli kalt. Så en annen gang, for å bli troende. Og den tredje gangen: på den siste dagen, for å bli med ham for evig.

Den første fødselen: Vi kommer inn i verden. Vi vet ingenting om Gud, om himmelen, helvete eller jorden. Men vår himmelske Far ønsker allerede å gi oss to fødsler til. Først skaper han oss, gir oss et navn. Og han kaller oss. «Kom til meg, mitt barn, himmelen venter på deg.»

Aha!, sier dere. Da har vi et håp. Å være sammen med Herren i himmelen. Men vent, det er fødsel nummer tre, på den siste dag. Før det kommer fødsel nummer to. Hva er fødsel nummer to?

Fødsel to er å bli troende. Troende og hellige. Mens vi lever her på jorden. Det er det levende håp. Det levende håp er Guds oppfølging (follow-up) etter den første fødselen. I den første fødselen skaper Herren oss og kaller oss på en vei til sin Sønn, Jesus Kristus. Vi får den første fødselen for at vi skal kunne finne vår Frelser Jesus Kristus. Finne ham, velge ham, elske ham, følge ham, dø i ham, oppstå med ham, ved ham og i ham. Her på jorden.

I fødsel nummer to lever vi her på jorden, selv med all stygghet og skuffelse, selv med syndene våre, og med smerten vi bringer til oss selv og til vår neste, men vi er allerede på veien til vår helliggjørelse. Gud Faderen og Gud Sønnen og Gud Den Hellige Ånd er med oss; de hjelper oss, selv når vi ikke ber om hjelp. Også dette er vårt levende håp: Gud bærer oss på sin skulder. Vi kan kommer fra døden til livet, fra synden til å bli hellige. Sikkert kan vårt håp være skjørt. Det kan sove i dager og måneder og år. Men alle våre synder kan aldri ødelegge Guds nåde. Håpet er vår uforgjengelige arv som er plantet i oss i fødsel nummer to. Glederop kan leve i oss igjen, dag etter dag. Håpet kan reise oss opp til hellighet.

Vi vet at unge planter trenger vann og sollys. På samme måte trenger det levende håpet som er plantet i oss, sin næring. Også dette er gitt oss. «Dette er mitt legeme. Kom og spis.» Eukaristien er føde mens vi lever vår andre fødsel. Den gir oss mot og styrke til å holde ut frem mot den tredje fødselen. Ikke bare eukaristien: vi har Kirken, som er Kristi mystiske brud, som er de andre troende, de som allerede er i himmelen, og de som er her på jorden og vandrer den samme veien som oss. Jeg, og dere! Vi kaller det de helliges samfunn. For også det er navnet på vår andre fødsel: å bli hellige her på jorden, ett steg av gangen.

Hellige brødre og søstre, la oss bruke all vår energi, all vår konsentrasjon og alle våre handlinger til å leve som hellige, å leve vårt navn. Å alltid ta imot Herrens føde (Kristi legeme), å alltid be til vår Far i himmelen, å alltid huske at med håpet kommer livet.

Fr Paul-Dominique, o.p.