Brødre og søstre, i en tid som er preget av krig, uenighet og mennesker på flukt, kan det virke skremmende å høre vår egen Frelser og Fredsfyrste uttrykke seg slik han gjør i dagens evangelium.

Men tenker vi oss om, er vi vant til at Jesus uttrykker seg gjennom lignelser og symbolspråk. Så kanskje er ikke dette så skremmende likevel?

For å sette jorden i brann er jeg kommet! sier han. Og vi kan finne mange eksempler på at ild står for noe positivt. Ikke minst gir ilden oss både lys og varme, og er nødvendig for å lage mat. Og brenner vi bråtebrann om våren, er det for å bli kvitt alt som er gammelt og dødt, så friske skudd kan spire frem. Altså kan ilden bidra til å gi liv.

Holder vi oss til symbolspråket, vet vi også at ild og varme må til for å herde, smelte, rense og legere metall. Og skal gullet kunne skinne, må det først renses ved svært høy temperatur. Derfor brukes ilden som metafor for det som er rent og ekte, og det som har med sannheten å gjøre.

Vi sier stadig at vi brenner for en god sak! Og vi kan ha et brennende håp! Vi liker folk med hjertevarme, og snakker med begeistring om den brennende kjærlighet.

Ser vi nærmere på det Johannes Døperen sa da han beredte veien for han som skulle komme; Jeg døper dere med vann, men det kommer én som er sterkere enn jeg, en som jeg er ikke er verdig til å løse sandalremmen for, og han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild!, forstår vi at også ilden, akkurat på samme måte som vannet, både har evnen til å ta, og til å gi; liv!

Jeg har en dåp å gå gjennom, sier Jesus, og det er Den Hellige Ånds rensende ild-dåp han taler om. Etter Kristi himmelfart vet vi at Den hellige Ånd også lot sine ildtunger slikke disiplenes hoder rene, for at de med fornyet kraft og rensede hjerter skulle gå ut i verden og forkynne Sannheten for alle folkeslag.

Jeg er fristet til å nevne en annen universell ild også, siden vi siste uke feiret festen for vår hellige far Dominikus. Og det er den ilden Dominikus’ mor Johanna drømte om mens hun var gravid. Da så hun at barnet hun bar var en sort og hvit hund, som løp rundt om i hele verden med en flammende fakkel i munnen, og opplyste alle menneskers hjerter. Akkurat som Dominikus senere opplyste menneskehjertene med sitt flammende ord om Kristi brennende kjærlighet.

Men det mest utfordrende i dagens tekst, er naturligvis at Jesus taler om å skape splid og ikke fred. Men merkelig nok, så er det faktisk fredens og kjærlighetens gave fra Gud han da taler om. Gud sendte sin Sønn til jorden med fredens gave, ja så absolutt, men sammen med freden og kjærligheten, bragte Jesus også med seg sannheten som gave. Det ble vi minnet om i dagens første lesning, som fortalte om hva profeten Jeremia måtte gjennomgå, fordi han talte sannhetens ord til folket. De likte ikke det, og vi liker det ikke, vi heller. Men saken er at hvis vi skal leve i Guds fred, så er også Guds Ords sannhet like viktig for oss som det var for folk på disiplenes, og profeten Jeremias tid. På samme måte som dem, velger vi altfor ofte enslags tilsynelatende fred. Vi er nemlig engstelige for det Jesus sier i Evangeliet i dag: Om der er fem mennesker i samme hus, skal de fra nå av være i strid med hverandre! Tre mot to, og de to mot de tre!!  Men med dette er det den tilsynelatende freden Jesus vil til livs. Han vet at for ikke å tape ansikt, og for å slippe konfrontasjoner, nøyer vi oss ofte med den tilsynelatende freden.

Det blir omtrent som å bre et pent sengeteppe over en seng med skittent sengetøy. Og under et sånt teppe kan det bli gode vilkår for alt som ikke tåler dagens lys! Der kan urettferdighet, egoisme, sjalusi, grådighet og hat vokse, gro og utvikle seg som ugress, hvis vi lukker øynene for det som er ubehagelig, i stedet for å rense vekk ondskapen, og gi freden sitt sanne ansikt.

Jesus kan virke utålmodig, og gir disiplene en tillitserklæring når han sier: Jeg har en dåp å gå gjennom, og det er smertefullt å vente til den er fullbrakt! For hans utålmodighet er en helt annen enn vår. Når vi venter på at noe skal skje, som vi ikke har full kontroll over, blir vi rastløse og engstelige. Det gjør ikke Jesus! Han synes det er smertefullt å vente, fordi han ser frem til det som skal skje.

Han vet at det vil komme til å forandre ham, og at det derfor samtidig vil komme til å forandre oss. Derfor ønsker han så inderlig at våre hjerters flammer allerede her og nå skal brenne, og at de skal brenne sammen, for å danne den ene store kjærlighetens, fredens og sannhetens flamme, som han kom til jorden for å tenne. For det er den som skal fortsette å brenne hos Gud, i evigheters evighet.

+ Amen