I 1492, i Roma, valgte Kirkens kardinaler erkebiskopen av Valencia (Spania) til pave. Han tok navnet Alexander (den sjette). Familien hans – familien Borja – var ganske mektig – det betyr veldig  rik. Kanskje var Alexander VI Kirkens mest skandaleskapende pave. I dag kan vi lese biografier om ham, om barna hans – ikke alle 10 (eller 15?) barna, men bare de som ble prinser, prinsesser, hertuger eller hertuginner.

I 1492, i Firenze, levde en asketisk dominikanerbror. Hans navn var Girolamo Savonarola. Han ble like berømt som pave Alexander VI, men ikke av de samme grunnene. Alexander VI var ugudelig, mens broder Savonarola var overdrevent from. Hans prekener handlet om korrupsjonen i Firenze under Lorenzo de Medici, om korrupsjonen i Roma under pave Alexander og om apokalyptiske visjoner om helvete for alle de som ikke levde et liv så asketisk som hans. Han trodde på ilden: ildens makt for å rense. Å rense fra synd. Han formante følgerne sine å brenne syndere på bålet. Han selv ble brent på bålet i 1498.

«Dersom din bror synder, så gå til ham og forklar ham det,» sier Herren. De er mange som mener at Savonarola var en hellig mann, og en martyr. Hadde han ikke gjort hva Herren formante oss å gjøre? «Dersom din bror synder, så gå til ham og forklar ham det.»

Jeg ville ha tilgitt Savonarola personlig. For også Savonarola har syndet. Synd nummer én: han ga seg selv en dommers myndighet. Synd nummer to: han forrådte Jesu Kristi bud om felleskap, det fellesskapet som kjærligheten alene kan bygge. Den kjærligheten som blomstrer når brødre og søstre også hjelper hverandre som syndere. «Dersom din bror synder, så gå til ham og forklar ham det.» Ikke «Dersom din fiende synder.» Syndere er våre brødre og søstre, ikke våre fiender.

Hvorfor skal vi forklare syndere deres synder ? Hvorfor? Fordi Jesus Kristus er kommet til verden for å samle Guds barn, slik at alle blir hellige, som Faderen og Sønnen er hellige. Han er kommet for å bygge Kirken. For å tilgi våre synder, slik at vi blir ett med Gud, som Faderen og Sønnen er ett. Jesus Kristus, han som er Gud av Gud, har aldri sendt noen på bålet. Å brennes på bålet er menneskenes verk, ikke Guds.

Jo, men: hører din bror ikke, så legg saken frem for Kirken; og nekter han til og med å høre på Kirken, da skal han for deg stå i samme stilling som en hedning, som en tolloppkrever. Bye-bye felleskapet. Slik lyder det hellige evangelium.

Til dette ord svarer vi «Amen.» Nå er spørsmålet : når ? Når skal det skje ? Når skal min bror som har syndet, omvende seg ? Når skal han komme tilbake inn til Kirkens bryst ? Aldri skal han omvende seg hvis jeg brenner ham på bålet. Hvis han blir brent på bålet, da skal Herren si til meg : jeg var korsfestet for din brors skyld, hvem er du som hindrer min offergave fra å virke for din brors frelse ?

Vi husker også et annet Jesu ord, en lignelse nettopp om urenhet og ild. «Herre, var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer ugresset fra? Vil du at vi skal luke det bort? Nei, svarte han, la dem begge vokse der sammen. Når det er tid for innhøsting, sank sammen ugresset, og bind det i bunter for å brenne det.» (Matt 13.)

Vi bør komme til hjelp når en bror synder. Å ikke si noe hjelper ham ikke. Å ikke si noe er ikke å vise ham barmhjertighet. Å dømme ham, å terrorisere ham med visjoner om helvete, det er ikke Kirkens verk. Kirkens verk, Kirkens gave til Herren, er dette: en verden full av angrende syndere vasket i Lammets blod og dåpsvannet, så rene som snø, ikke en verden full av lik, så gold som støv.

De som bruker Oslos T-bane, hører to ord hvert andre minutt: «Dørene lukkes!» Kanskje skal den hellige Peter, som står ved himmelens porter, bruke de samme ord på den siste dag, på dommens dag : «Dørene lukkes!» Måtte Kirkens ære, måtte vår egen ære, være at vi aldri prøvde å lukke himmelens porter i den hellige Peters sted. Måtte den Hellige Ånd være den eneste ilden som brenner i Kirken, og i verden. Amen.