24. søndag i det alm. kirkeår, år B 2021, p. Jon Atle Wetaas o.p.

Brødre og søstre,

med det formatet Jesus fikk, vekket han fort til live de rådende messias-forventningene i folket, og fikk mange tilhengere mens han levde. Men fordi en død Messias ikke er noen Messias etter jødisk tro og lære, ble det Urkirkens første og største utfordring å forklare at Messias både skulle og måtte lide og dø. Det dukket faktisk opp en rekke personligheter både før og etter Jesus, som oppnådde en slags messiasidentitet, men fordi den forventede Messias skulle gjenopprette, og også regjere det nye Davidsriket, døde messias-identiteten sammen med dem.

Altså er det helt nødvendig, som vi hører i dagens evangelium, at Jesus forklarer for disiplene hvordan menneskesønnen vil bli forkastet av folket og fariseerne, og at han må lide og dø, og så gjenoppstå fra de døde etter tre dager. En annen ting dagens tekst forteller, er at Jesus alt på et så tidlig tidspunkt formulerte Kirkens tro på ham som Messias. Men etter at han fortalte om sin forestående død, til tross for gjeldende tro og lære, falt mange av tilhengerne fra etter dette.

At Messias led, døde og gjenoppsto fra de døde har vært den samlede Kirkes tro gjennom alle tider. Og det som også er oppsiktsvekkende i dagens evangelium, er at Jesus allerede nå knytter sine troendes skjebne til sin egen, ved å si: «Den som vil slutte seg til meg må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg»!- «Den som søker å frelse sitt liv skal miste det, mens den som setter livet til for min skyld, og for Evangeliets skyld, han skal frelse det».

Det er Jesu liv, død og oppstandelse som er historiens avgjørende frelses-begivenhet, som både Kirken og troen vår er tuftet på. Og Jesus setter sitt eget liv og lære opp som eksempel, ja som et ideal eller paradigme, så det blir selve livsloven for alle kristne. Dette er han nødt til å gjøre, fordi det er det eneste som kan bidra til å føre menneskets tanke inn til filosofien hos Gud. Altså at det er ved å gi at vi skal få, ved å dø vi skal vinne livet, og ved å tjene andre at vi skal være den fremste. Alt som befinner seg i spenningen mellom våre menneskelige motsetninger, og langt utenfor vår rasjonelle mennesketanke. Men alt dette ligger i den guddommelige visdom, som Jesus nå gjør til alle kristnes livslov.

Fordi Guds tanke og visdom er så uendelig vanskelig å forstå med vår menneskekunnskap, eller vår filosofi, er den også bortimot umulig for oss å forklare, og kan derfor misforstås. Da må vi huske at det vi ikke kan begripe med våre tanker, kan vi i stedet forsøke å gripe med vårt liv! Og det er det vi gjør når vi tar opp vårt kors, og følger Jesus på den veien han har staket opp for oss.

Uttrykket «Å bære sitt kors» har ofte blitt tolket dithen at vi som kristne er dømt til å bære all verdens jammer og lidelse på våre egne skuldre, men det er selvfølgelig en altfor snever og unyansert tolkning. Betydningen er nok heller slik å forstå, at vi som kristne har blitt merket med Kristi kors, og derfor ikke skal gjøre med vårt eget, eller andres liv, akkurat som det faller oss inn. I stedet skal vi forsøke å følge Mesterens liv og lære, og holde det som vårt eksempel. Fullstendig misforstått har ord som forsakelse og selvoppofrelse bare blitt oppfattet som en negativ pekefinger, som viser til vår egen kapasitet, våre egne prestasjoner. Men troen vår er ikke basert på våre egne prestasjoner! Troen vår er basert på Guds nåde, – noe våre lutherske venner av og til kanskje gjør rett i å minne oss om.

Kirken har heller aldri tolket Jesu ord dit hen at alle kristne skal kvitte seg med det de eier, og så gi avkall på alle økonomiske tilganger. Nei, men derimot kan Jesu ord forstås slik at noen blant oss vil motta et kall til å følge Jesus på den smale vei. For eksempel ved et klosterliv. Og i beste fall kan dette fungere som et tegn på, eller være en synlig påminnelse om tidenes ende og alle tings forgjengelighet i denne verden. Men alle er vi utsatt for de samme fristelser, uansett livsform.

Makt og prestisje kan vi oppnå på de underligste måter, og på nesten alle områder. Og med makt og prestisje følger også en farlig mulighet til både å undertrykke, ydmyke, og bruke andre mennesker for sin egen selvhevdelse, eller sitt eget forgodtbefinnende. Men den kristne livslov Jesus har satt opp for oss er helt krystallklar, for han sier selv: «Den som vil være den største blant dere, skal være alles tjener». Ikke engang det vakreste vi har i denne verden, nemlig vår menneskelige kjærlighet, er i seg selv solid nok til å være selve fundamentet i vårt liv. For akkurat som alt annet kan også kjærligheten svikte oss en vakker dag, og fundamentet forsvinner.

Altså har vi som kristne én vei å gå, sammen med Guds Messias, og sammen med hverandre. Og det er den samme veien som den hellige Therese av Lisieux kalte «Den lille vei«. Og «Den lille vei» er korsets og kjærlighetens vei, og den er samtidig også Evangeliets vei. Slår vi bare inn på denne veien, brødre og søstre, for Jesu skyld, og for Evangeliets, vil vi både kunne følge og forstå Guds tanke! Og da kan Guds tanke lede oss videre, mens vi litt etter litt omsluttes av den guddommelige filosofi. For med Guds Ord og Guds Visdom som veiviser og medvandrer, vil vi til slutt finne helt frem til vårt eget liv; det livet som venter oss i Gud.

+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen