Når vi hører denne evangelielesningen, tenker vi kanskje sånn umiddelbart, at den ikke har så mye med oss å gjøre. For de færreste av oss kjenner folk som driver ut demoner i Kristi navn. Så en kan tenke, at dette forteller oss om Jesu Kristi situasjon da han gikk på jorden. At lesningen første omgang mest har «historisk interesse», som vi sier.

Men fortellingen er likevel verd å lytte til. Ja, den er kanskje spesielt verd å lytte til idag: «Vi ville hindre ham i det, siden han ikke hørte til oss» ….

For vi har jo i et halvt århundre eller mer, levd i et klima, da man, på grunn av verdenskrigenes lærdommer, kanskje, understreket menneskehetens enhet. Vi hører sammen. Vi fikk FN. De forenede nasjoner, som avløste «Folkeforbundet». Vi fikk FN`s Menneskerettighetserklæring Vi husker: Foreningen En Verden. Foreningen Norden. Altså, vi har understreket vår felles menneskelighet.

Vi fikk Kirkenes verdensråd, som understreker at kristne alle har det viktigste felles: troen på åpenbaringen i Kristus. I den romersk katolske kirke fikk vi Det Annet Vatikankonsil, som både gjorde ekumeniske enhetsbestrebelser stuerene, og som rakte hånden ut til «De fremmede religioner.»

Liturgireformen ville at Messen skulle feires på samme måte over hele verden, som manifestasjon av enhet. På Folkets språk, men med understrekning av at det er menigheten som feirer, ikke presten som står med ryggen til og hvisker ord over brød og vin.

Idag sporer vi en reaksjon – det er jo en lovmessighet i åndshistorien: Når noen mener en tendens er gått for langt, vil de rette opp, og gjenskape balanse. Ofte går de så til «den motsatte ytterlighet», som det heter.

Så nå merker vi, en ny aksentuering, understrekning, av sær-identitet. Anderledeshet. Ikke lenger: menneskeheten er én. Men Min egenart, vårt særpreg: «…siden han ikke hørte til oss!»

Som så mye, virker det som det oppstår i USA, hvor 300 millioner mennesker med ulik bakgrunn forsøker å være ETT samfunn. Alle vil nå understreke sin egenart.

Feminismen er jo gammel, og nyttig. Men nå vil alle små befolkningsgrupper frem i lyset, og ber om oppmerksomhet og aktelse: Først urbefolkningen, som vi kaller indianere, fordi kolonistene trodde de var kommet til India.

SÅ: «Vi nedkommer fra slaver.» Bort med statuer av sydstatenes helter fra borgerkrigen på 1800-tallet. «Tatt av vinden» er foreldet! «Black Lives matter!» Det siste er at asiater føler seg truet i USA. Under annen verdenskrig ble japanerne internert i USA, de var jo fienden dengang. Nå får asiatene skylden for Covid 19, som oppsto i Kina. Og vi ser en ny aksentuering av «gender»: Jeg er ikke som deg! Og min lille gruppe – «oss» er «krenket» av de andre, det store dumme flertall, og vi ber om anerkjennelse og respekt.

Og vi ser tegn på en reaksjon mot at «Alle skal være ett» også i den romersk katolske kirke. Forrige biskop av Roma, Benedict XVI, ville rekke hånden ut til dem som identifiserte seg med kirken av igår. Vi husker «PIUS Xs Broderskap.» De som synes det hele i messen er blitt for horisontalt, – «hils hverandre med fredens tegn» – for skravlete, – vi har fått mikrofon og høyttaler – og som mener at liturgien fra før 1960 favoriserte tilbedelsen, stillheten, det vertikale, og understreket Guds transcendens.

Så Benedict XVI bestemte, at enhver prest og enhver menighet kunne feire messen etter liturgien fra før Det Annet vatikankonsil, når det passet dem. Stadig for å komme «Pius Xs Broderskap» imøte. Det nyttet jo ikke, de VILLE være utenfor.

Mens Pave Frans, som vil fortsette Vatikankonsilets program om å gjøre Kirken mindre klerikal, og hvor legfolk, kvinner medregnet, skal ha del i styringsverket, har satt strek over forgjengerens initiativ. Nå må man igjen har spesiell tillatelse fra den lokale biskop for å feire messen etter den gamle ritus i sognekirkene.

Den nordiske Bispekonferanse drøftet det siste initiativ fra pave Frans på sin konferanse i denne måneden, man kan lese om det på katolsk.no

Pave Frans møter motbør, ikke minst i U.S.A. Så la oss, i den utstrekning det står til oss, støtte ham! Vi tror på EN, hellig, katolsk og apostolisk kirke!

Evangelielesningen har mer enn historisk interesse: «… det ville vi hindre ham i, siden han ikke hørte til oss.» «Ingen kan gjøre undergjerninger i mitt navn, og siden tale ille om meg…»

Så la oss forsøke å finne balansen mellom de ulike tendensene:

Takknemlighet over det vi har mottatt: evangeliet om at Gud ble menneske, og at Kristus gjorde oss til sine barn. Takknemlighet over at Den romersk katolske kirke har bevart hele tradisjonen fra urkirken. At den er EN, hellig, katolsk, – alminnelig, omfattende- , med plass til ulike livsformer og fromhetsskoler. Spiritualiteter.

Og samtidig ha åpent øye for det verdifulle i andre tradisjoner, i andre religioner. La oss være takknemlige over alle som fortsatt har troen på Gud.

Det finnes bare én Gud, den allmektige Fader. La oss glede oss over alle som tror. La oss glede oss over «Enhet i mangfold.»

Som Kristus sier i dagens Evangelium: «Den som ikke er mot oss, er med oss.»