Brødre og søstre,
I skapelsesberetningens avslutning heter det:”Gud skapte mennesket i sitt bilde. I Guds bilde skapte han det. Til mann og kvinne skapte han dem”. Det er faktisk disse ordene som gir selve grunnlaget for vårt kristne menneskesyn. For det er først ved skapelsen, og ut av den skapningen som ble skapt, at vi kan komme frem til erkjennelseen av verdensaltets Skaper. Og skapt i Guds eget bilde, som skaperverkets fremste vesen, er det bare mennesket som kan gi kunnskap om, og få forståelse av, Skaperen, en kunnskap vi kaller Teologi!
”Helt siden verden ble skapt, har Guds usynlige vesen, hans kraft og hans guddom, vært tilgjengelig for tanken gjennom hans verk» sier apostelen Paulus. Og Gregor av Nyssa, den hellige kirkefader, sa at Gud er Ånd & Ord, og at Ånd & Ord omdannes til tanke når de kommer inn i mennesket. Og tanken skiller mennesket fra de andre vesener i skaperverket.
I første lesning hørte vi videre fra skapelsesberetningen: ”Det er ikke godt for mannen å være alene”,”Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like.” Gud selv er verken kvinne eller mann, eller et neutrum. Men den høyeste Gudsåpenbaring som noen gang er gitt menneskene, er åpenbaringen i mennesket Jesus Kristus. Han kom for å forklare oss at Gud er fellesskap, samfunn og samkvem, i kjærlighet! Og fordi Gud er Fader, Sønn og Hellig Ånd som er ett i kjærlighet, sier evangelisten Johannes at Gud er kjærlighet. Derfor blir kjærligheten selve beviset på at vi faktisk er mennesker!
Alle menneskesamfunn har til alle tider anerkjent ekteskapet som institusjon. Kirken sier at ekteskapet er bilde på den trefoldige Guds perfekte fellesskap i kjærlighet. Men kjærlighetens veier er både mange og ubegripelige, så kjærligheten er på ingen måte begrenset til ekteskapet. Den er ubegripelig fordi den kommer fra Gud, som del av Guds mysterium. Og siden alle mennesker er skapt i Guds bilde, er også alle kalt til kjærlighet. Uten unntak. Gregor av Nyssa sa til og med at; om vi ikke har kjærlighet, kan gudsbildet i oss stå i fare for å bli utslettet.
At ekteskapet står i en særstilling i Kirken er fordi det er et kall til å leve i det næreste av alle menneskelige fellesskap, som også gir opphav til nytt liv. Setter man nye barn til verden, er man personlig deltager i Guds skaperhandling, sier Kirken i dåpsliturgien.
Fordi Jesus gjenopprettet ekteskapet, ser Kirken det som et bilde på Guds evige kjærlighet og som et bilde på forholdet mellom Kristus og Kirken. Som et hellig tegn, eller sakrament.
Det var under en bryllupsfeiring Jesus utvirket sitt aller første mirakel. Da Jesu Mor så at vinen tok slutt, og sa til sønnen: «De har ikke mer vin». Og idet hun sa det, var det menneskeheten hun ba for. Og da hun etterpå vendte seg mot ektefolkene og sa: «Gjør bare alt hva han sier til dere!», var det menneskeheten hun talte til. Det Jomfru Maria ber oss om, er å følge Kristi oppfordring i det han sier: «For alle skal dét være tegnet på at dere er mine disipler: at dere har en slik innbyrdes kjærlighet.
Lever vi vårt fellesskap med en innbyrdes kjærlighet, kan nemlig Gud løfte oss med hele vår menneskelige virkelighet, opp til seg, og inn i likheten med seg selv.
+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen