Dagens preken handler om et tema som er tungt, men veldig viktig. Biskop Bernt har bedt prestene å ta opp temaet overgrep og krenkelser av mindreårige i Den katolske kirke denne dagen. Bakgrunnen er den franske overgrepsrapporten som ble fremlagt denne uken.
La meg si med en gang at mine bønner først og fremst er for ofrene. Sviket av unges tillit til geistlige er en syndens og mørkets gjerning. Alle vi katolikker lider når geistlige svikter sitt kall. Vi er alle blitt såret. Noen av dere har sagt til meg at det er når slikt skjer at vi katolikker opplever på nytt hva det betyr å bli Guds kirke, at vi opplever på nytt hva det betyr å bli Kristi legeme. ”Om ett lem lider, lider alle de andre med” sier Paulus i Første Korinterbrev. ”Om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg” sier han. Vi er alle Kristi legeme – i gode og i onde dager.
Rapporten fra Frankrike er rystende. Det er kirkelige myndigheter som har bedt om den, og den dekker perioden 1950 til 2018. Det viser seg at i løpet av denne tiden har trolig over 3.000 kirkeansatte forgrepet seg på mindreårige. Av disse kirkeansatte skal to tredjedeler ha vært prester, hvorav de fleste nå er døde. Frankrike er det siste av flere land der omfattende seksuelt misbruk fra fortiden er blitt avslørt av undersøkelseskommisjoner. For eksempel var Irland allerede for tretti år siden rystet av avsløringer, men har siden ryddet opp. På den tiden opplevde jeg som prest der, ikke bare medfølelsen med ofrene, men også en sterk følelse av skam. Jeg gruet meg nesten for å spasere ned gaten i presteklær.
Noen mener at forbryteren bør kastes ut av presteskapet. Men dette er en altfort lettvint løsning. Det er farlig å la et slikt menneske være uten tilsyn. Derfor må han til behandling i en lukket psykiatrisk klinikk, og deretter forplikte seg til å leve et tilbaketrukket liv. Det finnes dessverre ingen helbredelse for den som lider av denne sykdommen. Målet er at han skal klare å kontrollere sitt begjær. Derfor må denne geistlige ikke ha noe som helst pastoralt virke. De eneste oppgavene han kan få er noe som ikke innebærer kontakt med mennesker– for eksempel arbeid med arkiver, oversettelse av bøker, og så videre.
Dessverre finnes pedofili i alle sosiale lag i samfunnet – men spesielt i miljøer der voksne arbeider tett med ungdommer, for eksempel i sportsklubber, kulturelle organisasjoner, osv. Å påstå at sølibatet er årsaken til problemet blant prester er overfladisk. Bare se på mengden av overgrep som har skjedd i familiekretser – og i tillegg er det grunn til å tro at bare en liten del av disse sakene har kommet frem i lyset fordi dette var et tabu-tema.
Sammenlignet med andre land har det vært få tilfeller av slike overgrep i Den katolske kirke i Norge. Men det er fordi det sammenlignet med andre land har vært få katolske prester i Norge i det hele tatt. De aller fleste sakene som er blitt avdekket i utlandet skjedde for noen tiår tilbake – på en tid da det var svært få katolske prester i Norge. Dette nevner jeg bare for å gi litt kontekst og bakgrunn for tallene fra utlandet, som ser så overveldende ut fordi de kommer fra land med mange millioner katolikker og over lang tid. Men selvfølgelig er bare ´´én sak, en sak for mye.
Oslo katolske bispedømme har drevet med forebyggende arbeid i mange år. I 2003 kom den første beredskapsplanen og siden er planene blitt oppdatert. For videre informasjon og råd, se flygeren ‘Seksuelle overgrep’ ved kirkeinngangen. Nylig ble de tre norske biskopenes nye retningslinjer for forebygging av overgrep og krenkelser presentert av prosjektleder Ewa Bivand. Hvis du har lyst til å få mer informasjon er det bare å gå inn på nettsiden katolsk.no
Det er tungt å snakke om disse smertefulle sakene. La oss vende oss i inderlig bønn til Gud for ofrene og deres pårørende; og la oss be for alle troende som opplever at Kirken har sveket deres tillit. Måtte vi alle vise oss en fornyet tillit verdig.