Brødre og søstre,

de profetiske tekstene Kirken mediterer over i liturgien, er ofte hentet fra de store profetene Esaias, Jeremias og Esekiel. Deres profetier forutså Kristi komme, og uttrykker også en anelse om at Israels Gud en vakker dag ville bli tilbedt av all verdens folkeslag.

Men Kristus ble først åpenbart for Israel, og av de som først mottok Messias-åpenbaringen, var de som i Skriften kalles Israels lille rest. Og da de svarte på kallet fra Gud, var det ved å vende tilbake til Jerusalem fra eksilet i Babylon. De besto da av flokker med fattige, hjelpeløse og svake folk, akkurat slik vi hørte hos profeten Jeremias i første lesning; Blant dem er det både blinde og halte, ja, svangre og fødende kvinner med, som vender tilbake i store flokker. Videre sier profeten; Gråtende kommer de med ydmyk bønn, og jeg leder og fører dem til bekker med rinnende vann, på jevn vei, der de ikke snubler.

Dagens evangeliefortelling om den blinde mannen som får synet igjen, er et bilde på hvordan Jesus oppfylte Jeremias’ profetier. Blindhet ble regnet som en følge av arvesynden, for en som er blind kan ikke se veien fremfor seg, og er uten perspektiv. Altså kunne han heller ikke se troens lys. Og vi kan merke oss at når han påkaller Jesus, og ber om hans miskunn, er det ikke Jesus fra Nasaret han roper på, men Jesus Davids sønn. Altså har han forstått hvem Jesus egentlig er, allerede før han har møtt ham. Det er naturligvis Jesus klar over, og svarer: Din tro har frelst deg.

Men de som sto rundt mannen ville da hindre ham, og truet ham til å tie. De representerer slike onde krefter som finnes over alt. Ikke minst i oss selv, i form av egoisme og selvgodhet, som gjør at vi vil holde andre tilbake, og selv er vi i tvil. Det er tvilen som så ofte hindrer oss i å fritt påkalle Jesus for å tilbe ham som den han er; nemlig Guds Messias og verdens frelser.

Men som vi hørte, er den blinde Bar-Timeus så inderlig sterk i troen at han ikke lar seg hindre verken av egen eller andre menneskers tvil. Han fortsetter å rope: Du Davids sønn, ha miskunn med meg, helt til Jesus sier til dem som står rundt ham at de skal be ham komme frem. Og idet han reiser seg og sendes frem til Jesus utvirkes en ny profeti, eller et forvarsel!  Om alle dem, alle oss, som Jesus gir kallet, for å sende oss ut med forkynnelsen av hans hellige navn. Ja, det er et forvarsel om Kirken, og Paulus sa: Ingen kan forkynne, uten å være utsendt. 

Og den utsendelsen og forkynnelsen vi hører om i dag, består av tre etapper. Fatt mot! Reis deg! Og Forkynn det glade budskap! For å fatte mot må først motløsheten overvinnes, den som ofte tvinger oss ned i passivitet. Men når Gud hører at vi bekjenner Jesus som hans Messias og verdens frelser, vil han miskunne seg over oss, og gi oss det mot vi trenger til oppgaven. Derfor er en forkynners første oppgave å trøste og oppmuntre.

Neste etappe er den etiske fordring som ligger i å si; Reis deg! Da sier vi egentlig: Sitt ikke der sammenkrøket i støv og mørke, uten perspektiv. Den hellige Augustin sa at det å sitte sammenkrøket, er en posisjon mennesket inntar når det er tynget av syndens trelldom. Først når vi reiser oss, og retter oss opp i all vår verdighet slik Gud har skapt oss, kan vi gå den andre i møte for å gjøre gode gjerninger.

Tredje og siste etappe er å formidle Det glade Budskap. Det gjør vi ved å si: Gud har hørt din bønn, og fordi han elsker deg og bryr seg om deg, og kaller på deg. Bar-Timeus, som vi hører om i dag, tar umiddelbart forkynnelsen imot der i veikanten, og reagerer gjennom akkurat disse tre etappene.

Først kaster han fra seg kappen, – symbolet på en blind tiggers tilflukt og vern. Så reiser han seg og inntar sin menneskelige og verdige holdning. Og til slutt går han Jesus i møte, fordi han vet at bare Jesus kan gi ham det som er blitt tatt fra ham; nemlig troens lys! Han vet at det bare er ved hjelp av troens lys han kan finne riktig retning, og slå inn på den Vei som fører til det ene og sanne liv.

Når Jesus spør ham: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? – kan spørsmålet virke fullstendig overflødig. Ingen tviler vel på hva en blind mann ønsker seg. Likevel er spørsmålet både adekvat og viktig. Fordi det hører hjemme i bønnens mysterium! Gud vil at vi skal be! Selv om vi vet at det er unødvendig å fortelle Gud hva vi ønsker oss, vil han likevel at vi skal be til ham, og fortelle hva vi ønsker. For Gud er en kjærlig far, og vil at vi legger våre sorger og smerter frem for ham, sammen med våre lengsler og gleder. Jeg viser meg som en far for Israel, sier Gud selv gjennom profeten Jeremias.

Og den blinde mannen går nå over til å kalle Jesus Rabbuni, som betyr lærer, for nå vil han ta Jesu Kristi lære imot i Evangeliet, for å leve etter den. Altså er det troens klarsyn han mener når han svarer Jesus; La meg få synet igjen. Han mener det klarsyn mennesket hadde den gang det kunne omgås Gud i full fortrolighet i Edens have. Og når Jesus til slutt, som en oppsummering, sier:  Din tro har frelst deg, sier han egentlig; Din tro lærte deg, ved Guds nådes hjelp, å forstå at Jesus fra Nasaret er Guds Messias og verdens frelser, og at det bare er han som kan åpne dine øyne for meningen med livet. Derfor ropte du til meg med barnets fortrolige tillit, og sa: Ha miskunn med meg. Og fordi du ble bønnhørt, skal du reise deg og gå hen å vaske deg. For det er bare ved dåpen, eller det gjenfødelsens bad jeg har frelst deg til, at du kan gå videre inn til livet.

På denne måten, brødre og søstre; oppfyller denne søndagens evangelie-fortelling om den blinde Bar-Timeus i veikanten profeten Jeremias’ profeti, om at de som kommer gråtende med sin ydmyke bønn; skal bli ledet til bekker med rinnende vann, på en jevn vei der de ikke snubler. Til slutt hører vi også at den frelste mannen fulgte med Jesus videre på veien, så snart han kunne se. Ja, for dette skjedde ikke på en hvilken som helst støvete landevei! Nei, hendelsen fant sted på veien til Jerusalem, hvor Jesus snart skulle gå inn og feire sin siste påske

+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen