Søndag 3. juli
14. søndag i det alm. År C. St. Dominikus 2016.
«Fryd deg du Jerusalem, Sions datter. – Jeg skal la freden strømme som en elv over henne.»
Ordene er profeten Jesajas. Jeg vet ikke presis hva som var Jerusalems situasjon akkurat da ordene ble sagt. Men jeg er stygt redd for, at det nettopp ikke var fred
Jerusalems historie ligner vår verdens, hvor det er mer ufred enn på lenge. FN- kunngjorde nylig, at menneskenes situasjon nå er slik, at hvert minutt forlater 24 mennesker sitt hjem for å komme i sikkerhet. 64 millioner mennesker er på flukt. Og det de kommer til, er heller ikke fred – «den ro som er en følge av orden.»
Hvordan skape fred? «Fryd deg du Jerusalem, Sions datter. …. Jeg skal la freden strømme som en elv over henne.»
Profeten lovet fred. Gud selv skulle stifte fred. Profeten forutså den messianske tid. Kanskje tenkte han at Messias selv, Herrens salvede, skulle komme. Herrens salvede skulle bringe fred.
Hvordan denne freds-stifteren skulle være, kunne profeten ikke se. Siden dikter han «sangene om Herrens lidende tjener», som bringer fred med Gud ved å påta seg medmenneskenes lidelser og straff. Profeten ser, at det er ikke en hærfører som skaper fred.
Slik er da heller ikke den Herrens salvede, Messias, som kommer århundrer senere, Jesus Kristus. Folket mente nok, at de hyllet en hærfører da han red inn i Jerusalem palmesøndag. Men Jesus Kristus lot seg gripe uten å gjøre motstand, av romeren Pontius Pilatus, okkupasjonsmaktens representant. Slik skapte han fred.
Kanskje er det nærliggende å tenke, at ja, Jesus Kristus kunne skape fred ved å la seg tilintetgjøre. For Han var jo også Gud, og hadde forutsagt at han skulle stå opp fra de døde etter tre dager. Det skal ikke vi, – ikke etter tre dager – så kanskje vi ikke kan skape fred på samme vis som ham? Ved å vende det annet kinn til?
Men når Jesu sender de to og sytti andre foran seg, to og to, var det med et budskap om fred: «Men når dere tar inn i et hus, så si først: Guds fred i huset. Hvis det da er fredsæle folk, skal også den fred dere lyser, hvile over dem..» Siden har Kristi etterfølgere tatt ham på ordet. De vil legge våpnene til side og slik skape fred.
Kirken har kanoniserte helgener: kanon betyr rettesnor, kirken erklærer dem forbilledlige.
Den hellige Martin av Tours levde på 300-tallet. Han var offiser. På El Grecos maleri sitter han på en hvit hest og har sort rustning. Han har sverd. Men sverdet bruker han til å dele kappen sin i to, og gi den halve til en naken tigger.
I en drøm viser så Kristus seg for ham, og forklarer, at tiggeren var ham selv. Da legger Martin sverdet vekk, og grunnlegger et kloster i Loire-dalen, det første i Gallia. Et kloster har bedre effekt enn sverd, hvis hensikten er å skape fred.
Selv fikk Martin ikke mye fred. Han ble gjort til Biskop. Som vi vet: biskoper får ikke mye fred.
Mer enn tusen år senere møter vi en annen offiser: den hellige Ignatius av Loyola. Ved synet av kristenheten som rakner på reformasjonstiden, vil han også opprette fred, «den ro som er en følge av orden.» Han stifter «Jesu selskap», jesuittene. Våpnene legger han bort.
Fra miltær-verdenen beholder Ignatius lydigheten, sentral hos jesuittene, og så «eksersis». Men nå gjort om til «exersitier», åndelige øvelser.
Og så gjør han som Jesus: sender ut forkynnere. Hans med-bror, den hellige Franciskus Xaverius, brakte evangeliet til Asia.
Det finnes naturligvis unntak: helgener som fører krig. Den Hellige Olav utkjempet slag. Men hans hovedanliggende var å opprette et kristent riks-herredømme men Karl den Stores rike som forbillede. Han fikk tingene – Gulating – i Norge til å anta kristenretten som forsvarer mennesekverdet.
Jeanne d`Arc ledet le Dauphin mot engelskmennene. Men det forbilledlige er ikke å bekjempe engelskmenn, men å være lydig mot den hellige Catherine og den hellige Marguerite som talte til henne fra himmelen på Kristi vegne. Hos Paul Claudel, «Jeanne au Bûcher», taler hun også med sankt Dominikus.
«Brødre, jeg for min del ønsker aldri annet å rose meg av, enn vår Herre Jesus Kristi Kors.» skriver Paulus. «Og til alle dem som holder seg til dette, ønsker jeg fred og miskunn.» – «Ja, til hele Guds Israel» – det omfatter vel oss.
Vår verden, vår tid, er preget av ufred og uorden, slik profeten Jesaias tid var det. Profeten lovet at en gang fremtiden skal freden flyte som en elv. Men den kommer ikke av seg selv. Den kommer ikke fordi Gud griper inn med dunder og brak.
Den kommer fordi menneskene lytter til Kristi ord og følger hans eksempel. Forsøker å fremme rettferdighet og orden. (Slik Elie Wiesel gjorde det – han døde igår). Slik kommer freden også til oss. Som Sigrid Undset utbryter:
«Sannelig, vi trenger helgnenes visdom.
– fr. Arne OP