Brødre og søstre,
historien i dagens første lesning, fra Nehemias bok, forteller om et dramatisk øyeblikk i jødefolkets historie, som er så viktig at enkelte bibelforskere regner det som grunnleggelsen av jødedommen slik vi kjenner den.
Vi hører om Jerusalem rundt år 450 før Kristus, hvor Nehemias, perserkongens stattholder, og den skriftlærde Esras, har blitt sendt for å få fart på gjenoppbyggingen av byen. Noen av jødene hadde kommet tilbake fra eksilet i Babylon for en god stund siden, så gjen-oppbyggingen av templet hadde startet, men det gikk tregt. Landet var plaget av ytre fiender, og det lille jødefolket var oppgitt og motløst. Da Templet til slutt sto ferdig, skal de som husket Salomos tempel ha blitt så skuffet over det stusselige resultatet at de brast i gråt.
Perserkongen bygget opp bymurene, det materielle grunnlaget var lagt, og nå var det det åndelige grunnlaget som skulle på plass. I dag hører vi om at den skriftlærde Esras står utenfor tempelområdet og leser opp fra Guds lov for folket. Men da de hørte hva som stod i loven ble de fortvilet. For de forsto at de i sin uvitenhet om Guds vilje i eksilet hadde levd i ulydighet og synd. Men den gode Esras trøster dem, og sier: Ikke vær sørgmodige, for gleden i Herren er deres styrke.
Pakten mellom Gud og folket fornyes, en pakt som handler om at de i det minste skulle overholde de viktigste delene av loven, og forby ekteskap mellom jøder og ikke-jøder. Og da høvdingene undertegnet avtalen, ble jødedommen grunnlagt, ved loven og tempelkulten.
Når folket nå hadde fått Guds ord i skriftlig form, var det ikke lenger behov for profeter. Profetenes røst i Israel stilnet derfor helt til den dagen Johannes døperen sto frem og forkynte: Vend om! For himlenes rike er kommet nær. Og Johannes fikk oppleve at profetien hans gikk i oppfyllelse, da han døpte Jesus i Jordan, og fikk se Guds Ånd stige ned over ham samtidig som Faderens røst lød fra skyen.
I dagens evangelium hører vi at Jesus kommer til synagogen i Nasaret. Fylt av den hellige Ånd, leser han Esaias messianske profeti; Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg. Deretter setter han seg ned, og sier: I dag er det skriftordet dere nå hørte, gått i oppfyllelse. Slik griper Gud inn i historien på en konkret måte. Ikke ved en ny lov, men gjennom et menneske, som er fylt av hans Ånd og kraft. For Sønnen handler aldri på egenhånd, – han samvirker med Faderen og Ånden.
Fra nå av skal ikke lenger Guds folk styres av menneskelige ledere, men av Gud den hellige Ånd. Det er det Paulus mener når han beskriver det nye Guds folk som Kristi legeme. I dette legemet er det ikke snakk om etniske ulikheter eller sosial rang, sier han, for vi er alle døpt i én Ånd, til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller fribårne.
Gud fordeler selv nådegavene som skal fylle de mange ulike oppgavene i sin Kirke. Og Paulus sier videre; Gud innsatte selv apostler og profeter, men istedenfor profeter setter han nå inn: noen som lærere, noen med undergjørende evner til å helbrede, andre til å styre, og atter andre til å tale i ulike tunger.
Som vi hører kommer styringsoppgaven, – den som senere har blitt sett på som så viktig i Kirken, ganske langt ned på listen. Noe Paulus tydeligvis har forstått, for selv sier han om Kirkens lemmer: De lemmer som synes å være de svakeste, er egentlig de mest nødvendige.
Han understreker at i Kirken, i Kristi legeme, samarbeider alle de døpte lemmene på det samme legemet. Men det dreier seg selvsagt om et åndelig fellesskap. Og dette fellesskapet er skapt og opprettholdt av Gud selv. Og siden Gud den Hellige Ånd selv deler ut nådegavene, skal ingen være misunnelig på en annen, selv om han har mottatt andre karismer, andre funksjoner, eller andre oppgaver.
Kirken er det nye tempel, hvor Gud den Hellige Ånd har sin bolig. For det er Ånden som gir legemet liv, og det er Ånden som styrer og nærer Kirken. Nærer den ved sin åndelige drikk og åndelige føde, for nå er Jesu Kristi ofrede legeme den gudsdyrkelsen Faderen ønsker.
Og som lemmer på legemet er ingen av oss passive, for alle har vi del i Kristus, og kan gjøre det apostelen formaner oss til, når han sier:
Ved Guds barmhjertighet formaner jeg dere, brødre og søstre, til å bære deres legeme frem, som et levende og hellig offer, til Guds velbehag.
+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen