Brødre og søstre,

etter at triumfropet; Kristus er oppstanden gjallet i Jerusalems gater påskenatt, ble Kirkens liturgi som en slags sammenfatning av hele frelseshistorien. For det er troen på budskapet om Jesu Kristi oppstandelse som er selve utgangspunktet for den kristne tro.

Alt det Jesus selv forkynte er naturligvis både avgjørende og viktig. Likevel er det ikke dette alene som danner grunnlaget for kristendommen. Hvor rart det enn kan høres, er altså ikke den kristne tro først og fremst basert på det som ble forkynt av Jesus, men fremfor alt på det som har blitt forkynt om ham. Eller som Kierkegaard sa: I kristendommen er læreren viktigere enn læren!

Derfor er det ropet som lød i grålysningen påskemorgen antagelig det aller viktigste som noen gang har blitt sagt om vår Herre Jesus Kristus

Og i denne søndagens Evangelium hører vi hvordan den nye påskemenigheten, Kristi Kirke, blir født ut av Troen. Troen på Kristi oppstandelse! Men på samme måte som Maria Magdalena ikke gjenkjente den oppstandne ved graven, før han snakket til henne, kunne heller ikke de to disiplene kjenne ham igjen da han slo følge med dem på landeveien. Han må likevel fort ha vekket deres tillit, siden de åpenhjertig uttrykker både sorg og skuffelse over at deres Mester likevel ikke var den Messias de hadde forventet. For han, som skulle komme for å befri Israel, og gjenopprette Guds hellige stad like praktfull som på kong Davids tid, døde i stedet opphengt på et kors.

Da klandrer den fremmede mannen dem, om enn på en høflig måte, og sier: Hvor uforstandige dere er, og så trege til å tro det profetene har sagt! Skulle ikke Messias nettopp gjennomgå alt dette, for på den måten å gå inn til sin herlighet? Og da er det antagelig Jesaias’ ord Jesus sikter til, de som sier;

Han ble såret for våre synder og knust for våre misgjerninger.

Straffen ble lagt på ham, for at vi skulle få fred!

Og vi kan vel egentlig si, at Kirken helt siden den gangen, har hatt det slik som de to disiplene på landeveien, der de vandret side om side med Jesus, uten å vite det. For hver eneste gang vi åpner Bibelen for at Guds Ords fylde skal åpenbares for oss, blir også våre hjerter satt i brann. Og det blir de fordi Den hellige Ånd flammer opp i vår forstand.

Brant det ikke i hjertene våre da han gikk der og talte til oss på veien og forklarte Skriften for oss? sa disiplene til hverandre etterpå.

Og tar vi Guds ord til oss, og gjemmer det i dypet av våre hjerter, kan også vi grunne på det, slik som Jomfru Maria gjorde. Og litt etter litt, vil vi da stadig bedre forstå hva det er de ønsker å fortelle oss. For da blir våre oppflammede hjerter et hellig tempel for Gud, og ifølge den hebraiske tradisjon, er forstand ensbetydende med kjærlighet! Og med kjærlighet menes den medlidenhet som bor i dypet av oss selv. Noe som igjen betyr, at i samme øyeblikk som Ånden tar bolig i oss, og opplyser oss, blir vår forstand forvandlet til noe mye mye mer enn bare tørr fornuft.

Et annet element som den nye påskemenigheten får oppleve, og som vi hører om i dag; er det faktum at det var i samme øyeblikk som Jesus tok brødet, velsignet det, brøt det, og ga det til disiplene, at deres øyne ble åpnet så de kunne gjenkjenne ham, før han forsvant for dem igjen.

Derfor er dét Evangeliet vi hører i dag noe uendelig mye mer, og mye større enn en vakker fortelling. For det er her Lukas avdekker hvordan Jesus, ved Troen og Skriftens skjulte betydning, åpenbarer Guds mysterier for disiplene, og altså samtidig også for oss. Da flammet Ånden opp i deres hjerter, og nattverdens mysterium åpnet øyne deres. Akkurat slik det har fortsatt å skje i hver eneste eukaristiske feiring i Kristi universelle Kirke over hele Jorden, frem til denne dag.

Gjennom denne søndagens Evangelium, taler altså Jesus til hver og en av oss på samme måte som han talte til disiplene på landeveien, og ved aftensbordet i Emmaus senere på kvelden! Ja, for da taler han både gjennom Den gamle pakts profetord, gjennom apostlenes egen forkynnelse, og ikke minst, taler han til oss idét han bryter brødet og leser velsignelsen, og sier; Dette er mitt legeme.

+ I Faderens og Sønnens og den hellige Ånds navn. Amen