Brødre og søstre, …det enkle er ofte det beste! – det var slagordet en supermarked-kjede lanserte for noen år siden, men det var selvsagt en velkjent sannhet lenge før det. Og at det enkle er det beste handler også dagens evangelie-beretning om, – i alle fall delvis.
På Jesu tid besto den jødiske Loven av så mange påbud, forskrifter og kommentarer, at det i den rabbinske tradisjon ble lansert noen korte knappe formuleringer av budene, for lettere å kunne redegjøre for det egentlige budskapet i Loven. Og vi forstår nødvendigheten av dette, når vi hører at det var like mange forbud som det er dager i et år (365) og like mange påbud som det er ben i en menneskekropp (248). Derfor, når fariseerne stiller Jesus spørsmålet om hvilket bud i Loven som er det største, ville spørsmålet for den alminnelige jøde ha vært en enorm utfordring.
Men Jesus, som kjente Loven og budene like godt som den beste rabbiner, svarer dem nettopp med et par av de knappe sammenfatningene.Vi vet at Jesus sa han ikke var kommet for å oppheve loven, men for å oppfylle den. Og i og med at svaret han gir fariseerne er en sammen-fatning av hele Loven, måtte det altså to bud til. Og Jesus går til Shema, selve kjernen eller hjertet av jødenes daglige bønner, sentrum i deres daglige Gudsdyrkelse. Det første og største budet: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, og av hele ditt sinn, er selvsagt grunnlaget for den jødiske religion. Men i samme åndedrag, legger altså Jesus likevel til, at; vel er dette det første, det største og det viktigste av alle bud, men (!) det er likevel et annet bud som er like viktig som det første, og det er; Du skal elske din neste som deg selv.
Jesus svarer som en klok rabbiner, og når han sier; på disse to budene hviler hele Loven, og profetene med, svarer han på samme måte som en kjent rabbiner før ham, som døde mens Jesus ennå var barn. Han sa til en av sine elever i troen: Alt du vil at andre skal gjøre mot deg, det skal også du gjøre mot dem. Det er Loven og profetene i en sum! Vi som har overtatt de ti budene Gud ga Israel, har gjort dem til vår kristne etiske leveregel.
Og i dagens første lesning fra 2. Mosebok hører vi en masse påbud om etikk og moral, som skal ivareta de svakeste og mest sårbare i samfunnet. Men dette er naturligvis ikke etiske prinsipper som er begrenset til den jøde-kristne leveregel. Sankt Augustin sa at budene ble skrevet på to steintavler. På den første de tre bud som handler om menneskets forhold til Gud. Og på den andre de syv neste, som handler om forholdet menneskene imellom. Den første tavlens tre bud måtte ha en Guds-åpenbaring for å bli forstått. Mens budene på den andre tavlen kunne begripes og forstås med den menneskelige fornuft, uten noen åpenbaring. Disse etiske levereglene gjelder alle jordens mennesker, og ble praktisert både i antikken, i det gamle Kina, og også human-etikerne lever etter dem.
Likevel er det en forskjell mellom de andre og oss. For i og med at vi tror all kjærlighet har sitt opphav i Gud, så tror vi selvfølgelig også, at den kjærligheten mennesker har til hverandre er en direkte konsekvens av den kjærligheten som eksisterer mellom Gud og oss. Og når Jesus i samme åndedrett slår fast at det faktisk er like viktig å elske både Gud og vår neste, må det bety at den ene kjærligheten er den annen lik. Elsker vi Gud, elsker vi også vår neste. Elsker vi vår neste, så elsker vi Gud, gjennom ham. Derfor er det Jesus ber oss om å elske vår neste akkurat like mye som vi elsker oss selv.
Da Dalai Lama ble bedt om å kommentere Jesu oppfordring til å elske sin neste som seg selv, ristet han på hodet og sa; Åh, stakkars min neste! Dalai Lama visste hva han snakket om. Han kjenner både sitt eget og medmenneskenes hjerter. Dessverre er det av og til sånn at vi ikke alltid er så glad i oss selv. Og det er dette Jesus tar med i beregningen, når han setter budet om nestekjærlighet opp som det fremste. Vi er nemlig også vår egen neste. Vår aller nærmeste neste. Og greier vi ikke å være vår egen venn, da greier vi heller ikke å være venn med våre medmennesker. Der har de fleste av oss en jobb å gjøre, en jobb som stadig må gjøres om igjen.
Derfor er ikke nestekjærlighet strengt tatt bare det motsatte av egoisme. For vi må sette vårt eget ego, og den andres behov, helt parallelt og på samme nivå. Faktisk har resultater av psykologisk forskning vist at de som gleder og hjelpe andre, får en bedre psykisk helse selv. – Noe tydeligvis dikteren Arnulf Øverland forsto, da han skrev diktet En hustavle, hvor det står: Det er en lykke i livet som ikke vendes til lede. Det at du gleder en annen, det er den eneste glede! Vi kan nesten si at det er nestekjærligheten som har overtatt den plassen Shema hadde i jødenes daglige Gudsdyrkelse.
I stedet for bare å la plikt-oppfyllende ord og påkallelser fylle vårt hjertes tanke, vil altså Jesus at vår religiøse praksis heller skal uttrykkes i en aktiv og konkret handling, og være CARITATIV. Derfor befinner vår daglige kristne Gudsdyrkelse seg først og fremst i den kjærlighet vi viser vår neste, gjennom våre gode gjerninger. Elsker vi Gud, elsker vi også vår neste. Elsker og respekterer vi vår neste, forkynner vi samtidig vår tro på Gud, og vi bekrefter vår kjærlighet til ham for all verden på den enkleste, beste og synligste måten vi bare kan.