Brødre og søstre,
Når vi nå står på terskelen til julehøytiden, og Guds Ords fødsel midt i blant oss, inviterer dagens tekster oss til å trenge dypere inn i skriftens åndelige dimensjon. Snart skal vi si: «- og som har talt ved profetene» i vår trosbekjennelse, og det betyr nøyaktig hva ordene sier; at Gud ved Den Hellige Ånd også taler gjennom profetene, og ikke bare gjennom det som er skrevet i Det Gamle Testamentet.
Uansett hvor viktig den historisk-kritiske forskningen er, gir den oss ikke innsikt i Skriftens åndelige mening. De forteller oss hva det var som skjedde, men ikke hvorfor tingene skjedde, slik de gjorde. Men denne søndagens lesninger gir oss imidlertid eksempler på hvordan vi også kan forstå Skriftene på en åndelig måte. Som for eksempel da profeten Mika spådde at Israels hersker skulle utgå fra Betlehem i Juda, «ha sitt opphav i gammel tid, og være fra eldgamle dager», vet jo vi nå at Guds Sønn virkelig er fra gammel tid, for han selv var det skaper-ordet Gud uttalte den gang alt ble til.
Skriftens åndelige mening, altså profetiene om Frelserens fødsel, er det Guds-Ordet selv som lærer oss å finne. Han måtte for eksempel hjelpe disiplene som var på vei til Emmaus, fordi de ennå ikke hadde mottatt den Hellige Ånd. «Deretter begynte han å utlegge for dem det som står om ham i alle Skriftene» står det, «helt fra Moses av og hos alle profetene» – for først senere, etter at de i pinsen hadde mottatt Ånden, var disiplene selv i stand til å tolke Skriftene i Åndens mening.
Akkurat dette får vi et vakkert eksempel på i dagens evangelium, med fortellingen om Marias gjesting hos Elisabet. Da var det Elisabet som ble fylt av den Hellige Ånd, altså lenge før disiplene mottok den. Derfor kunne hun utbryte: «Hvem er vel jeg, at min Herres mor kommer til meg?» Og ved å si det, anerkjente hun Maria som Guds mor, Hun visste nok knapt hva hun sa, men hun talte profetisk i den Hellige Ånd. Og enda mindre visste vel hennes sønn, Johannes døperen, hva han sa, han som bare var et seks måneder gammelt foster i sin mors liv. Men også han ble så til de grader fylt av Ånden at han hoppet av fryd.
Ingen av dem var helt klar over hva de egentlig sa eller gjorde, men gjennom Ånden ble det gjort klart for dem. På samme måte som Ånden også varsomt har gjort Kirken i stand til å bekjenne Maria som Guds mor, det som Elisabet altså bekreftet på sin profetiske måte allerede århundrer tidligere, fylt som hun var av den Hellige Ånd.
Ja, slik var det med Elisabet og Johannes, og på samme måte er det faktisk også med oss. Hver eneste gang vi bekjenner vår hellige tro; bekjenner at Jesus Kristus er Herre, at han ble et menneske som døde og oppstod for oss, og at Gud er både én og tre, da taler også vi i den Hellige Ånd! For alle i Guds hellige folk har mottatt Ånden, blitt konger og prester, og taler profetisk. Troen vår kan sammenlignes med et skatt-kammer, stappfullt av funklende mysterier! Men vi trenger hjelp til å åpne veien inn til dette skattkammeret. Vi trenger noen med en nøkkel som kan åpne døren for oss. Og slike døråpnere kan vi finne blant de første århundrenes Kirke-fedre. De stod Skriftens forfattere nærmere, både i tid og mentalitet, enn det vi gjør i dag. Derfor kan deres hjelp bidra til å levendegjøre frelsens budskap for oss, når det ligger skjult i tekstene.
Lik Elisabet, som knapt visste hva hun sa, er heller ikke vi alltid helt klar over hva vi egentlig sier når vi bekjenner de hellige mysteriene i messens liturgi. Men litt etter litt, sakte men sikkert, ettersom Ånden får anledning til å virke i oss, kan vi stadig trenge dypere inn i Guds skjulte gåtefullhet, og merke hvordan Kristus tar form i oss, slik han en gang tok form i jomfru Maria, – hun som var helt fylt av både Ånd og nåde.
Og når Ånden taler til oss i vårt indre, setter Guds ord hjertene våre i brann. Da kan Ånden åpenbare Skriftens åndelige mening for oss, akkurat slik den gjorde det for disiplene på veien til Emmaus, da Guds ord selv plutselig gikk der sammen med dem. Etterpå sa disiplene til hverandre: «Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien, og åpnet skriftene for oss?»
Kjære brødre og søstre, alt i morgen natt kommer Gudsordet også hit til oss i Sankt Dominikus kirke, på en spesiell måte. For å være sammen med oss, og for å sette våre hjerter i brann. Det gjør han, for at hans kjærlighet gjennom oss skal kunne gi lys og varme til dem vi møter på vår vei, både gjennom juletiden, gjennom det nye året vi nå har foran oss,- og så lenge vi lever her på jorden!