Brødre og søstre,

som vi nettopp hørte i dagens evangeliefortelling, helbredet Jesus Peters syke svigermor, og så snart hun var på bena igjen, stelte hun istand mat til dem. Vel og bra er riktignok det, men det er likevel ikke dette som er det sentrale budskapet i dagens forkynnelse.

For det denne fortellingen ønsker å fastslå, er det faktum at sykdom og død er menneskets urgamle fiende, – en fiende som alle før eller siden vil måtte stifte bekjentskap med.

Årsaken til dette, kommer ifølge Guds åpenbaring i Skriften, fra den opprinnelige synd. Altså den synd våre første forfedre begikk da de var ulydige mot Guds bud, det som sa: Du kan spise av alle trærne i haven. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av. Og den påfølgende advarselen om hva som ville skje om de brøt dette påbudet, var: Den dagen dere spiser av treet, skal dere dø.  

Likevel syndet de mot dette eneste forbud Gud satte for dem. Og Guds forbannelse kom derfor som en logisk konsekvens av det. Av jord er du kommet, og til jord skal du igjen bli. Selv om dette selvsagt er en uhyre forenklet vesjon, er det omtrent slik Den Hellige Skrift forklarer årsaken til at menneskelivet består av så mye bekymring, strev og lidelse, og at det alltid har døden som sin sikre utgang.

Derfor kom til slutt Guds Sønn til menneskene. For å gjenopprette det gode forholdet mellom Gud og oss. Og i dét han trådte ned på jorden og inn i tiden, ble han, som er Guds evige Ord, til frelse for kropp og sjel. Som også pater Arne var inne på i sin preken forrige søndag; kom Guds Sønn til jorden for å frelse hele mennesket. Og det består av både en dødelig kropp, óg en udødelig sjel. Og det er dette, altså det faktum at Jesus kom til jorden for å frelse begge deler, som er tema for forkynnelsen i denne søndagens Evangelium.

Ser vi litt nærmere på hvordan dagens fortelling utvikler seg, vil vi oppdage at den gradvis løfter seg fra det banale og dagligdagse, og opp mot det universelle.

Først helbredet Jesus Simons svigermor som hadde feber. Men det var ikke før solen var gått ned og sabbaten var overstått, at de kom med syke og besatte for at han skulle helbrede dem også. Og først etter at han hadde forberedt seg ved bønn, dro han ut til synagogene for å forkynne sammen med disiplene. Det er derfor jeg er kommet! – sier han! Og det er akkurat denne bekreftelsen av Guds Ords sendelse, som siden bringes ut til jordens ytterste grenser. Først av disiplene, og siden av hele Kirken.

Budskapet i Jesu’ forkynnelse, var altså, at mennesket skulle finne frelse både for kropp og sjel. Og alle de miraklene han utvirket ved å helbrede folk som var syke, gjorde han som et forvarsel om den frelse han ganske snart skulle fullbyrde i sitt eget menneskelige legeme.

Når Guds Ord lød fra himmelen i den gamle Pakt, var det alltid i form av et påbud, eller et forbud. Enten: Du skal! Eller: Du skal ikke! Men i Messias blir Guds-Ordet selv til et menneske, – som kan føle både smerte og lidelse, akkurat som oss. Og i mannen Jeus fra Nasaret, går dét profetord i oppfyllelse som sier: Våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Men det viktigste er, at han ikke bare tok på seg våre sykdommer og smerter, men også vår død. Og dermed ga han døden en mening.

Jesus er dét Faderens evige skaper-Ord, som han aller først uttalte da han sa: Det bli lys. Men som vi vet, er ikke Guds-Ordet bare Guds tale, det er også Guds handling. For Guds Ord utfører også det det uttaler. Og i samme øyeblikk som Jesus forkynner det, blir Evangeliets Ord til virkelighet, og det blir levende, og virksomt.

Men Jesus gir oss ingen forklaring på hvorfor smerte, lidelse og død fortsatt må prege menneskelivet på jorden. Det han derimot gjør, er å ta vår smerte opp i seg, og bære den med seg opp til døden på korset, og så ned til dødsriket. Guds Ord står nemlig først og fremst å lese i Jesu liv, og Jesu død. Og Jesus Kristus kan vi både lese, gripe og begripe! Ikke med fornuften, men med den tro som lever i våre hjerter.

+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen