Brødre og søstre,
når Kristi himmelfart nærmer seg, må vi hvert år huske at det ikke først og fremst er opp mot himmelen vi skal feste blikket, men heller rette oppmerksomheten mot våre medmennesker, som Jesus kom til Jorden for å frelse. For ved å elske oss, åpenbarte Jesus Guds kjærlighet, og rett før han gikk tilbake til sin Far sa han: Slik som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre.
Den Kjærligheten Jesus oppfordrer til, er vår innbyrdes kjærlighet. Og skal vi noen gang bli i stand til å elske selv våre fiender, er vi nødt til å begynne med å elske hverandre. Ikke med en romantisk sentimental kjærlighet, men med en aktiv, virksom kjærlighet – som Kirken så vakkert kaller Caritas, eller barmhjertighet. Og den lever, som vi vet, i skjønn forening med de to teologale dydene: Troen og Håpet.
Det kan av og til virke som om apostelen Paulus og evangelisten Johannes konkurrerer om å beskrive kjærligheten med vakre og kreative ord. Og Paulus kommer godt ut, når han sier at; Kjærligheten er vår Tro i virksom tilstand, en tilstand som alltid er til beste for den man elsker.
I brevet til Korinterne ramser han opp en rekke av kjærlighetens gode egenskaper, og også hva den ikke er: Kjærligheten er langmodig og velvillig, men ikke brautende eller skrytende! Den kjenner ikke misunnelse eller angst, og den prøver aldri å fremme sitt eget. Den blir aldri bitter eller heftig, og gleder seg aldri over ondskap eller urett, men, den gleder seg alltid over sannheten!
Johannes på sin side, sier som vi nettopp hørte i første lesning, at; Kjærligheten er av Gud, og at hver den som elsker, derfor også er av Gud, og kjenner Gud. Og videre sier han: Gud er kjærlighet, og bare kjærligheten kan åpenbare Guds vesen. Med andre ord; Kjærligheten er en Gudsåpenbaring! Og det er takket være denne uttalelsen fra Johannes, at Paulus kan tillate seg å kalle kjærligheten den største av alle Guds nådegaver, større enda enn både profetgaver og kunnskap. Ja, til og med større enn kunnskapen om Guds mysterier, som er Troen selv! For som han sier; Om jeg har tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg ingenting.
Det er Kjærlighetens mysterium som forbinder oss med Gud. Og det er et forbund som fungerer slik at vår kjærlighet til Gud samtidig er vår kjærlighet til medmenneskene. Har vi omsorg for vår neste, viser vi oss samtidig som Guds neste, for da handler vi slik Gud selv ville handlet. I Bergprekenen sier Jesus; Vær fullkomne, slik som Gud er fullkommen. Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere. Og når den Guddommelige kjærlighet forenes med vår menneskelige, blir den til barmhjertighet, eller altså: Caritas.
Nattverden er selve kjernen i det kjærlighetssamfunnet vi har med Gud. Agapemåltidet, den hellige eukaristi, er nemlig ikke bare et Troens mysterium, men også et Kjærlighetens mysterium. Det er i nattverden Gud gir oss pantet på sin kjærlighet, som forener, og binder menneskene sammen. Det er bare kjærlighet som greier å gjøre det som er forskjellig og ulikt til ett, noe Guds hellige treenighet er vårt beste eksempel på.
I eukaristien er Kristus både synlig og usynlig. Og når han holdes opp for våre øyne, er vi i kommunion med alle Kirkens lemmer, og forenes med dem i den ene og samme kjærlighet. Dette gir eukaristien både en vertikal óg en horisontal dimensjon, som idét de krysser hverandre danner Kristi livgivende kors. Og i dette korsets sentrum, forenes Troen med Kjærligheten.
Brødre og søstre, når Jesus sier; På dette skal alle vite at dere er mine disipler; at dere har en slik innbyrdes kjærlighet, er det fordi Gud ikke forlanger så mye av oss, når det kommer til stykket. Det han ønsker, er simpelt hen bare at vi anstrenger oss litt, for å kunne bidra til at nådens gjenskinn fra hans evige lys, som opplyser vårt eukaristiske fellesskap, skal kunne vokse seg sterkere og synligere, og spre seg videre til alle mennesker, takket være vår innbyrdes kjærlighet. Og den kjærligheten var det Jesus ville gjøre til det vakreste av alle kristne kjennetegn. + I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen.