I dag feirer vi sjette søndag i påsketiden. Om fire dager kommer Kristi himmelferd. Så kommer syvende søndag i påsketiden. Og deretter, pinsesøndag. Totalt femti dager i påsketiden. Påsketiden er større enn påskesøndag.
Alt dette er nyttig informasjon. Nyttig for en artikkel på Wikipedia. Men uviktig for vårt kristne liv. Uviktig fordi vi ikke lever av datoer og tall. Vi lever av Guds ord. Vi lever av Guds kjærlighet. Vi lever av Kristi oppstandelse. Vi lever av påskens mysterium. Og påskens mysterium er større enn de 50 dagene i den liturgiske påsketiden. Påskens mysterium er dette, fra dagens evangelium: «Jeg lever, og dere også skal leve. For den som holder av meg, ham skal min Far ha kjær, og også jeg vil ha ham kjær, og gi meg til kjenne for ham.» Påskens mysterium er å leve i Gud Faderen ved Sønnen, forent av Den Hellige Ånd. Påskens mysterium er ikke 50 av de 365 dagene i året. Påskens mysterium er for evig. Halleluja!
Påskens mysterium, som gir oss det evige liv, er større enn Kristi oppstandelse. Påskens mysterium, som gir oss liv, er Kristi oppstandelse og dens konsekvenser. Jeg kan selv telle minst åtte hundre og førtito konsekvenser. Så la oss begynne med den første.
Første konsekvens av Kristi oppstandelse fra de døde: Hans menneskekropp ble herliggjort. Kroppen hans tilhører ikke mer denne verden. Han forsvant etter å ha brutt brødet med disiplene på veien til Emmaus. Så kom han inn til disiplene som hadde låst dørene. Kroppen hans tilhører ikke mer denne verden. Halleluja!
Konsekvens nummer en gir oss konsekvens nummer to: Kristi himmelferd. Siden den oppstandne Jesus Kristus ikke tilhører denne verden mer, hører han til den guddommelige verden i all fylde. Halleluja!
Konsekvens nummer to gir oss konsekvens nummer tre: Også vi, brødre og søstre, vi som er døpt i Kristi død og oppstandelse, også vi hører til den guddommelige verden. Fra dagens evangelium igjen: «Dere skal forstå at jeg er i min Far, og at dere er i meg, og jeg i dere.» Fra første Peters brev: «Rettferdig døde han for de urettferdige, for å føre oss frem for Gud.» Også vi hører til den guddommelige verden. Ikke i all fylde – vi har ennå ikke oppstått fra de døde. Men vårt liv i den annen verden begynte da vi ble lemmer i Kristi kropp, medlemmer av Kristi herliggjorte og mystiske kropp, som er Kirken. Halleluja!
Den tredje konsekvens gir oss den fjerde: Siden vi tilhører denne jordiske verden, trenger vi å holde av Herren Kristus, slik at vi ikke faller bort fra den guddommelige. Hvordan gjør vi det? Svaret: Pinse. Fra dagens evangelium enda en gang: «Dersom dere virkelig holder av meg, da holder dere av mine bud. Og jeg vil be min Far, så skal han gi dere en annen Talsmann, som skal være hos dere for alltid.» Det har Herren gjort. Den annen Talsmann, den Hellige Ånd, har vi mottatt. Halleluja!
Konsekvens nummer fire gir oss konsekvens nummer fem: Kristi oppstandelse og himmelferd, pinse – alt dette skjedde ikke slik at vi kunne leve passivt i kirken, å bare vente på at døden, etter nitti eller ett hundre år her på jorden, skal føre oss inn i den neste verden. Nei, vi må leve aktivt, ikke passivt, i kirken. Derfor snakker pave Frans og pave Leo om synodalitet. Å holde av Herren Kristus er å leve ikke bare som forbrukere, men også som produsenter, som ett produserende folk. Ett folk som gjør synlig den usynlige, guddommelige verden. Synodalitet: hva gjør hendene og føttene våre i Guds kirke? Halleluja!
De andre åtte hundre og trettisyv konsekvenser jeg har på listen skal være for en annen dag. For nå tilhører vi to verdener. Hvilken av de to skal vokse, hvilken skal avta? Måtte Den Hellige Ånd vise oss livets vei, og måtte vi gjøre alt vi kan for å følge ham, i Kirken. Amen.