Brødre og søstre,
denne 33. og siste alminnelige søndagen, før Kristi kongefest neste søndag avslutter kirkeåret, bærer tekstene preg av nettopp endetid. Himmel og jord skal forgå, sier Jesus i Evangeliet, men mine ord skal bli stående. Bare Gud varer evig, ikke skaperverket. Både vitenskap, tegn i tiden, og menneskehetens utvikling og utfoldelse, minner oss hver eneste dag om at tidenes ende stadig kommer nærmere.
Jorden vil altså forgå på den ene eller den andre måten, men Guds Ord skal bestå til evig tid. Og det er bare troen vår som kan åpne for evighetens perspektiv. For evighetens perspektiv, er Guds perspektiv! Skaperverket gjenspeiler Guds godhet, og er guddommelig og hellig. Derfor er også menneskelivet hellig, siden det er en gave fra Gud. Men det som er skapt er ikke gjenstand for tilbedelse. Bare Skaperen selv er det. Likevel har en av menneskenes største fristelser alltid vært å tilbe det skapte i større grad enn skaperen.
Ved påskens mysterier og Åndens utgytelse i pinsen, innvarslet Gud de siste tider. Vårt eget slektledd skal ikke gå i grav før alt sammen er skjedd, hører vi i dag. Det vil si at menneskeheten har levet i denne innvarslede endetiden helt siden Jesu død og oppstandelse. Da skal solen bli formørket, månen miste sitt lys, stjernene falle ned fra himmelen og himmelkreftene gå av lage, sier Jesus om tidenes ende. Men han sier aldri noe om når alt dette skal skje. Dagen eller timen vet ingen, verken englene i himmelen eller Sønnen, – bare Faderen.
Nei, Jesus spekulerer aldri om fremtiden. Derimot oppfordrer han oss hele tiden til å være årvåkne her og nå! Våk og be, sier han, for dere kjenner verken dagen eller timen. Han vet så altfor godt at troen vår fort kan falle inn i en slags rutine, dersom vi ikke er årvåkne. Og med en lunken tro i dvaletilstand, ville vi ikke greie å se alle ting og alle mennesker rundt oss på den måten som han vil at vi skal se dem.
I stedet for å beundre dem som i denne verden forgudes på grunn av makt, status eller berømmelse, vil han at vi heller skal ære de fattige, og alle dem som foraktes og diskrimineres. For alle mennesker, uten unntak, er skapt i Guds bilde. Derfro er også alle mennesker søsken, og har Gud som felles far. Våk og be, oppfordrer Jesus oss til, og spør: Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?
Jesu innstendige oppfordring til bønn, er fordi bønnen er så uendelig viktig. Mye viktigere enn de fleste er klar over. Bønnen er viktig fordi den er troens åndedrett! Det er bare gjennom bønnen at troen vår kan få den livskraft og vitalitet den trenger, for å holde seg levende og virksom i kjærlighet!
Det finnes uttallige unnskyldninger for å ikke be. Men er vi bare klar over at bønnen ikke er en personlig prestasjon, vil det kanskje gå litt lettere. Faktisk er det ikke vi som ber, men Den hellige Ånd som ber inne i oss. Gjennom bønnen forenes vår egen ånd med Den hellige Ånd, og de ber sammen. Vi må imidlertid være klar over at hvis intensjonen med bønnen vår først og fremst er å bli fylt av gode følelser, er det for såvidt ikke noe galt i det, om vi forstår at det er følelser vi søker, og ikke Gud vi ber til. Derfor lærer Jesus oss blant annet den bittelille viktige bønnen: Skje din vilje! Utfordringen er nemlig ofte at vi ikke kan forstå bønnens mysterium umiddelbart, her og nå, men å måtte vente til den dagen Jesus kommer tilbake, med å forstå mysteriet fullt ut.
Og i denne vedvarende endetiden, er det altså Jesus oppfordrer oss til å være årvåkne og utholdende i bønn. For med levende tro, med et fast håp, og en virksom kjærlighet, kan vi greie å leve i fred og fordragelighet med hverandre, slik vi som kristne brødre og søstre er kalt til å gjøre. Og da kan Frelseren kjennes ved oss, når han endelig kommer tilbake på den ytterste dag, – akkurat slik som han har lovet.
+ I Faderes og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen.