Hva er vel mer sentralt i julefeiringen enn den lille familien der borte i krybben? Familien er og blir sentrum for juletradisjonene for de fleste av oss, både på godt og vondt.
Men det vi feirer, sentrum for feiringen av inkarnasjonens mysterium, handler om at Gud er kommet oss nær, ja, men også at vi er kommet Gud nær. I dét en av personene i Den hellige Treenighet steg inn i vår menneskelige virkelighet, og tok den menneskelige virkeligheten opp i seg, ble samtidig den menneskelige virkeligheten løftet opp og gjort guddommelig. Kirkefedrene kalte dette den vidunderlige utveksling: at Gud blir menneske, for at mennesket skal kunne bli Gud. Det er det Johannes mener i dagens annen lesning, når han sier: Mine kjære! Allerede nå er vi Guds barn, men hva vi skal bli, er ennå ikke åpenbart. Vi bare vet at den dag det blir åpenbart, skal vi bli ham lik, for da skal vi se ham som han er.
I tiden mellom Adams og Evas fall og inkarnasjonen var det ikke slik. Før syndefallet kunne mennesket kanskje få et glimt av Gud i Edens have, men med opprøret de gjorde mot Gud, ble tillitsforholdet og omgangen med Skaperen brudt. Mennesket glemte etter hvert at det var skapt i Guds bilde, og begynte i stedet å skape seg sine egne guder i sitt eget bilde.
Men ved inkarnasjonen skjer noe nytt, som ingen tidligere hadde hørt eller sett. Av en ubegripelig stor kjærlighet til mennesket, går Gud nå enda lenger enn i skapelsens morgen. Han nøyer seg nemlig ikke bare med å gjenskape mennesket i sitt bilde, men blir selv til et menneske. Kirken sier til og med at inkarnasjonen er rikere enn skapelsen, for ved å bli til et menneske, viser Gud at alt ved mennesket slettes ikke er ondt og fordervet. For han ville neppe tatt opp i seg noe som var ondt eller fordervet.
Da må det jo finnes tegn på Guds godhet i menneskets naturlige måte å være på. Og ja, det gjør det! Blant annet finner vi slike tegn i ekteskapets sakrament. Riktignok finnes det i alle kulturer, i ulike former, men er en institusjon så allmenmenneskelig at vi må anta at det er en institusjon som er villet av Gud. I den gamle pakt blir Gud omtalt som Israels ektemann, og hans kjærlighet til Israel sammenlignes med en mors kjærlighet til sine barn.
I den nye pakt bare forsterkes disse uttrykkene. Kirken blir til Kristi brud, og ekteskapet til et bilde på forholdet mellom Kristus og Kirken. Derfor har ekteskapet blitt et hellig tegn, et sakrament i den nye pakt. Paulus kaller det et mysterium som er lik forholdet mellom Kristus og Kirken.
Og i dag feirer vi altså festen for den hellige familie; Jesus, Maria og Josef. En ganske ny fest i Kirken, til oppmuntring og ideal for kristne familier. For familielivet, som alt menneskelig som er godt, er også utsatt for prøvelser og vanskeligheter. Det kan gjelde trofastheten mellom ektefellene, eller forholdet mellom foreldrene og barna. Og siden Guds Sønn gikk helt og fullt inn i vår menneskelige virkelighet, bør vi kanskje ikke tenke på familielivet i Nasaret som bare et glansbilde.
I dag hører vi at Jesus kommer til templet, og lytter til de lærde, og stiller dem spørsmål. Han som skapte alt, og er Guds Visdom, satte seg altså ned ved de menneskelige lærernes føtter og lot seg undervise. Derfor er det ingen grunn til å tro at det familielivet han kjente i Nasaret ikke hadde de samme vanskeligheter andre familier har. Og på den måten kan kanskje den hellige familie være til trøst og oppmuntring for de aller fleste av oss.
Siden Gud trer inn i den menneskelige virkelighet, har noen kommet med idéen om at den hellige familie er et bilde på den hellige Treenighet. At Josef er et bilde på Faderen, Maria på den Hellige Ånd og Jesus på Guds Sønn. Et dristig bilde kanskje, men det er ikke dristigere enn det Paulus og Kirken sier om ekteskapet? Nemlig at forholdet mellom Kristus og Kirken uttrykkes klarest gjennom det forholdet mannen og kvinnen har i ekteskapet.
I annen lesning kommer Johannes med formuleringen av det kristne liv i et nøtteskall. At Guds bud er; At vi skal tro på hans Sønns Jesu Kristi navn, og elske hverandre. Vanskeligere er det altså ikke å være kristen, og leve et liv i troen på Jesus, i kjærlighet til sine medmennesker.
Men vi må for all del ikke glemme at selv om ekteskapet er et sterkt uttrykk for kjærlighet, er det ikke det eneste uttrykket for kjærlighet. Nei, siden all kjærlighet er et uttrykk for vår Skapers kjærlighet, må også all kjærlighet være hellig!