NÅR KOMMER BUSSEN ?
På nyttårsaften så jeg på TV en dokumentar om en folkestamme i Thailand. Det viser seg at det i denne stammen ikke finnes noe ord som tilsvarer vårt spørreord når? Ikke fordi deres språk er fattig, men fordi de rett og slett aldri ville komme på å stille spørsmålet «når?». For dem skjer ting når det skjer.
Dokumentaren gjorde et så stort inntrykk på meg at jeg lurte på om det var mulig å ta som nyttårsforsett å ikke stille spørsmålet når? Nei, tenkte jeg, det er ikke aktuelt hvis man skal leve i vårt samfunn. Så bestemte jeg meg for at jeg i hvert fall skulle prøve å stille spørsmålet minst mulig, at jeg skulle prøve å leve litt mer i nuet.
Noen få dager senere ble mitt nyttårsforsett satt på prøve. Mens jeg ventet på bussholdeplassen ble vi fortalt at bussen var forsinket pga. tekniske problemer. Etter hvert som tiden gikk, ble jeg mer og mer fristet til å spørre ”når kommer bussen?” Etter en halvtime ga jeg meg og spurte «når?»
Vi ventet i omtrent en time. Men vet du hva! Det hele var for meg en positiv åndelig opplevelse. ”Bussen kommer når bussen kommer”, tenkte jeg. Og så reflekterte jeg: ”Nå er jeg ett med meg selv og ett med Gud.” Det var en velsignelse å kunne leve i nuet.
De gamle grekere hadde to ord for tid, og begge begreper knyttet de til gudene. For grekerne var tiden et guddommelig mysterium, at den ikke bare var noe rent ytre som man kunne måle med et ur.
Grekernes første ord for tid var ”chronos”. Det er derfor vi i dag bruker ord som, for eksempel, kronisk, for å beskrive en sykdom som bare fortsetter og fortsetter. Jeg vet ikke om dere er kjent med den greske myten om guden Kronos. Jeg leste den for første gang nylig. Kort sagt, slukte guden Kronos sine barn og regjerte så over menneskenes skjebne.
Når vi tolker myten, ser vi et vesentlig aspekt ved tiden. Tiden sluker sine barn. Tiden frykter en arvtager, frykter fremtiden. Den vil helst oppsluke alt. Den gamle greske myten kaster lys over en angst som vi kan konstatere hos menneskene ennå i dag. I vår vestlige verden hersker Kronos stadig mer. Vi gjør avtaler på minuttet, ser stadig på klokken og lurer på om vi klarer å komme til avtalt tid. Den målbare tid tvinger oss til å presse vårt liv inn i en tvangstrøye. Kanskje guden Kronos kunne beskrives som en tyrann!
I min fantasi ville jeg beskrive Kronos som en slags dampveivals! Altså, vi kan ikke stanse den. Hvis vi skulle stå foran og prøve å stanse den, ville vi ende opp liggende på bakken, litt som pannekaker!
Det andre ordet for tid i gresk tradisjon er ”kairos”. Kairos betyr det rette øyeblikk, anledningen, fordelen, det rette mål.
I Det nye testamentet har kairos stor betydning. Kairos er det avgjørende tidspunkt da Gud tilbyr menneskene sin frelse. For eksempel leste vi i dagens evangelium Jesu ord: ”Tiden er inne, og Guds rike er nær” (Mark 1.15). Disse er de aller første ord Jesus uttaler i Markusevengeliet. ”Tiden er inne”. Det greske ordet som Markus bruker for tiden er ikke kronos, men kairos. Det vil si det øyeblikket der jeg møter Gud, når Gud viser meg at han er nær og vil skjenke meg sin nåde og kjærlighet.
Vår oppgave er å gå inn i dette øyeblikket, i stedet for å flykte fra oss selv og fra Gud i en tid som bare forsvinner. Slik forstått, er tidens fylde det øyeblikket der tid og evighet faller sammen. Det er den tid som er oppfylt av Gud. Kanskje det var et glimt av dette jeg opplevde, mens jeg ventet på bussen.
Så vil jeg avslutte med å si at den som er helt i øyeblikket, er ett med seg selv og ett med Gud.