En røst roper i ødemarken; gjør veien klar for Herren, jevn stiene ut for ham, hører vi i Evangeliet denne andre søndagen i advent. Og til tross for avstanden i tid og rom, mellom Judeas ødemark og Oslos julegater, er oppfordringen like aktuell i dag, som den gangen ved Jordans bredd.
Johannes døperen og hans oppfordring til omvendelse, hører da fastetiden til, tenker vi. Og vi har for så vidt rett i det. For når Kirken starter sitt nye liturgiske år med adventstiden, retter den også blikket fremover mot det den alltid har gått og ventet på, som er Vår Herres Jesu Kristi gjenkomst i herlighet. Etter Kristi himmelfart sa englene til disiplene: Den Jesus som nå ble tatt opp i Himmelen, skal komme igjen, på samme måte som dere nå så ham fare opp i himmelen igjen. Og helt siden denne første Pinsedagen har Kirken ventet på at det skal skje. Tiden virker kanskje lang, men vi må huske at vår tid er regnet ut etter en menneskelig målestokk, noe salmisten minner oss om når han synger: Herre, tusen år er i dine øyne bare som en dag!
Men en uke inn i adventstiden vender altså Kirken også blikket bakover igjen, til Johannes Døperen som viser oss retningen og ber oss vandre på Guds veier. For på en helt imponerende måte har Kirken greid å flette sammen de to vesentlige temaene i sin liturgiske syklus, som er Herrens komme i kjødet, da han kom som menneske, det vi nå forbereder oss til å feire ved julens mysterium, óg Herrens komme i herlighet slik han lovet å komme igjen ved tidenes ende.
Det er dette evangelieteksten taler til oss om i dag, bare på en litt komplisert måte. For ved å beskrive tidspunktet for hendelsen han forteller om, altså at det skjedde i det femtende året keiser Tiberius regjerte, bekrefter Lukas at Johannes Døperen er en Guds profet. Alle profetiske åpenbaringer ble nemlig datert. For idét Gud talte sitt Ord ved profetene, talte han det inn i menneskenes historie, og det ble nedtegnet og bevart for alltid.
På samme måte som Gud talte til profetene Jeremias, Elias og Jesaja, taler han nå til Sakarias’ sønn Johannes, for Johannes er et bilde på at profeten Elias har kommet tilbake. Gud sa: Se, jeg sender dere profeten Elias før Herrens dag kommer. Og nå bruker Kirken dette som en påminnelse om at Julen står for døren, så vi kan forberede oss til å ta ham verdig imot i vårt liv, både i hjerte, sjel og sinn. Av og til kan Bibelens tekster virke som løse tråder som må nøstes opp, før vi komme frem til budskapet. Et budskap som i dette tilfellet ikke er så komplisert. Likevel har vi lov til å undre oss over hvorvidt Johannes selv var klar over den viktige rollen han spilte i Guds frelseshistorie. Så han på seg selv som profeten Elias kommet tilbake, og var dét grunnen til at han kalte folk til omvendelse ved å forkynne at Herrens dag var nær?
Det vet ikke vi, men evangelistene mente i alle fall at Johannes var overbevist om sin viktige rolle, fordi han sa: Etter meg kommer han som er sterkere enn jeg. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige Ånd. Og i hver eneste messe Kirken feirer, bekrefter vi Johannes’ egne ord med samstemt røst, og sier: Guds lam, som tar bort verdens synder.
Renselsen Johannes utførte ved dåpen, var noe mye mer enn et ytre rituale. Det var en handling som symboliserte den indre renselse som må til, i hjerte, sjel og sinn, for å kunne vende om, og slå inn på Guds veier, – de som peker frem mot Åndens komme.
Ja det måtte en omvendelse til der ute i Judeas ødemark. Og det må også en omvendelse til her i våre julegaters åndelige ødemark. Derfor kler Kirken seg i botens farge når vi nå nærmer oss jul, og lar oss høre Johannes’ oppfordring til omvendelse. Den minner oss om at vi ennå har tid og anledning til å stoppe opp og tenke oss om, for at vi bedre skal forstå hva julens budskap egentlig går ut på.
Kirken har nemlig forstått, gjennom de to årtusener som har gått, at Herrens dag allerede har kommet oss nær. Og ikke bare nær, for ved Jesu Kristi intime nærvær i sakramentet, er han også både i oss og med oss. Derfor har alt det vi sier, alt vi gjør, og alt det vi unnlater å gjøre, så stor betydning. Ja, langt, langt større enn det vi egentlig er klar over, fordi; Herrens dag er ikke bare nær! – Herrens dag er her!
I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen