1. SØNDAG I FASTEN 2018 ÅR B.
Brødre og søstre,
første søndag i fasten hører vi hvert eneste år om at Jesus ble fristet i ørkenen. Matteus forteller med sine detaljerte beskrivelser om hva alle fristelsene bestod i, mens Markus, som vi leser i år, har sin korte knappe stil, hvor hver eneste setning til gjengjeld er helt fortettet av mening.
Først sier han at Ånden drev Jesus ut i ødemarken, hvor han var i førti dager, og ble fristet av Satan. Vi husker at Ånden steg ned over Jesus under dåpen i Jordan, og at den senere gjorde ham i stand til å holde sin programtale i synagogen i Nasaret, da han sa: Herrens Ånd er over meg!
Nå hører vi altså at den samme Ånden driver Jesus ut i ødemarken! Og også i denne henelsen, som under dåpen i Jordan, kan vi skimte Den hellige Treenighets tre personer. Igjen med Sønnen i fokus, mens Faderen sender ham, og Ånden driver ham. Når Markus forteller at Jesus var i ørkenen i 40 dager, har det en sammenheng med at Guds utvalgte folk vandret i ørkenen i 40 år. For også det ble fristet! Men forskjellen er den, at Israels folk lot seg friste! Det gjorde ikke Jesus.
Å bli fristet, betyr at man blir satt på prøve ved at den nakne sannhet kommer for en dag. I den bønnen Herren selv har lært oss, ber vi: Og led oss ikke inn i fristelse. Det betyr ikke at Gud frister oss, men at vi ber ham om å ikke sette oss på fristelsens prøve, fordi vi er så svake. Og det var akkurat denne samme menneskelige svakheten Jesus tok opp i seg da han ble menneske, for at han skulle kunne bli kjent med hva det egentlig vil si å være et menneske, – vite hvor stor utfordring det er for oss å leve med vår menneskelige svakhet.
Videre sier Markus: Han levde blant de ville dyr, men englene gikk ham til hånde. Og med dette mener han, igjen på sitt knappe og nøkterne vis, å si at Jesus er den nye Adam. At midt i verdens ødemark, blir nå paradisets fordums haver gjenopprettet rundt Jesus, med de samme tilstander som rådet da mennesket levde i harmoni med både skaperverket og den guddommelige verden.
Det var slik Gud skapte verden og mennesket, for det var slik han ville at det skulle være. Men der mennesket Adam falt og tapte, fordi han var svak, der reiser mennesket Jesus seg og vinner seier, fordi han er sterk. Og når Markus så forteller om at Jesus kom til hedningenes Galilea, hvor han forkynte Evangeliet, og sa: Tiden er inne, Guds rike er nær, akkurat slik Johannes allerede hadde forkynt det før ham, er det seg selv han forkynner! Jesus er jo selv Guds rike!
Ja, Gudsriket settes i verk når Kristus, den Salvede, starter sin misjon, og sier: Vend om, og tro på evangeliet. Hele forklaringen ligger på en måte i overskriften til Markusevangeliet, hvor det heter; Dette er evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn. For med Jesus Kristus kom Guds rike så nær oss at appellen: Vend om og tro på Evangeliet, ikke gjelder lenger! Nå lyder appellen: Vend om og tro på meg!
Markus greier med sine knappe setninger, å fremstille budskapet om frelsen i Jesus Kristus på en helt spesielle måte. Og også dagens første lesning forteller oss det samme på sin spesielle måte. I fortellingen om Noa, hører vi at Gud, som et synlig tegn på sin godvilje, satte regnbuen på himmelen. Det gjorde han for at vi, hver gang vi ser den i all sin prakt, skal bli minnet om at Gud er like god mot alle skapninger under himmelhvelvet.
For regnbuen er ikke bare et tegn på Guds velvilje, den er et reelt tegn på at hans velvilje blir fullbyrdet og virkeliggjort, i Sønnen Jesus Kristus. På samme måte som storflommen utryddet all ondskap for at en ny verdensorden skulle få gry under regnbuen, vasker Herrens dåp mennesket rent for synd, for at menneskeheten skal bli født på ny!
Det var for å forberede seg til sin frelsesgjerning at Jesus var i ørkenen i 40 dager. Derfor lar Kirken sitt vekkelses-rop; Vend om og tro på evangeliet, gjalle hvert år! Det holder nemlig ikke å si: Men vi har jo mottatt Evangeliet! Vi har allerede omvendt oss til troen på Kristus!
Det dette dreier seg om er å greie å holde ut i troen! Som vi hører Hebreerbrevet fastslå i dag: Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje, og vinne det som er lovet. Askese betyr øvelse, og fasten er først og fremst en askese-tid, for at vi skal kunne øve oss i utholdenhet.
Troslivet vårt kan by på både prøvelser og fristelser! Ikke alltid de store og dramatiske kanskje, – heldigvis, men hver gang den daglige trofastheten vår settes på prøve, kan det være en vond opplevelse. Men i stedet for å gjøre opprør mot den, skal vi i stedet be om Guds nåde til å greie å holde den ut.
For, om vi tillater Guds rike nåde å regne nedover oss, kan prøvelsene bli vendt til noe fruktbart. Så la oss derfor, i tiden fremover mot påske legge oss det apostel-ordet på sinne som sier:
Trengsler gir utholdenhet, utholdenhet gir et prøvet sinn, og i det prøvede sinn, der bor håpet!
I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen