Brødre og søstre,
når høstmørket senker seg over oss, hører vi hvert eneste år evangeliet om Lazarus’ død, og om sorgen til søsteren Martha. Da går tankene til våre kjære som har gått bort, og som vi savner.
Men vi må forsøke å ikke la melankolien ta motet fra oss, og huske på at det som skjer disse første dagene i november, er at Guds Kirke på jorden synger sammen med alle de hellige i Guds Kirke i himmelen. Derfor er disse novemberdagene fremfor alt håpets og nådens dager, – som gir oss en spesiell anledning til å ære og minnes dem vi savner, og takke for alt det vi har fått gjennom dem.
Kirkens helgener, som vi mintes i går, var også mennesker slik som våre kjære, – og slik som oss. De ble utsatt for de samme fristelser, og har også kjent til synden slik vi kjenner den. Derfor kan de, på en helt spesiell måte, både støtte og trøste oss, og styrke oss i håpet. For til tross for sin menneskelige svakhet, hadde de mot til å si ja da Gud kalte på dem, det ja som er hele forutsetningen for å kunne ta del i Guds gaver.
Det virker av og til som om Gud er alt det vi mennesker ikke er! Sterk når vi er svake, udødelig når vi er dødelige, god når vi er onde, og hellig når vi er syndere. Og fordi vi ikke fullt ut kan forstå eller beskrive Gud med ord, sendte han sitt eget Ord til oss, sitt evige guddommelige Ord, nemlig sin egen sønn. Han kom og forkynte Guds Ord for menneskene, men ikke på samme måte som profetene i Det gamle Testamentet. Nei, for Jesus gjorde noe mer enn bare å forkynne Guds Ord, han oppfylte Guds-Ordet med sin egen person, og forvandlet sitt kors til en himmelstige mellom Gud og menneskene.
Derfor kan Guds Kirke på jorden i dag feire en nådens og en håpets fest i dag, som lyser opp de mørke novemberdagene. Og vi kan be alle de hellige, og alle våre kjære avdøde, om deres hjelp til å se Gud slik han egentlig er, nemlig som en kjærlig far, som vi kan elske slik et lite barn elsker sin far.