Kjære medkristne,
For dagens norske katolikker har begrepet konversjon en spesiell betydning, for de aller fleste av oss som ikke har forfedre fra et annet land, er selv konvertitter, akkurat slik som Olav Haraldsson ble det, tusen år før oss.
Og selv om de fleste av oss ikke har konvertert fra hedendommen, slik som ham, hadde også den unge Olav helt sikkert hørt om, eller til og med blitt kjent med, kristendommen hjemme i Norge, – hvor den i høy grad eksisterte på kysten av hele Sør Norge. Men, det skulle altså først bli i Normandie, i byen Rouen, i det lille kapellet som lå der hvor den veldige katedralen nå reiser seg, at han mottok dåpens bad, ble en kristen, og trådte inn i Guds herskerfolk av konger, prester og profeter.
Og på ferske konvertitters idealistiske vis, tok han ikke lett på sin nye tilværelse. Det fortelles at mens han fortsatt befant seg i Gardariket, vurderte han seriøst både å legge ut på korstog mot barbarene i Bulgaria, eller også å gå i kloster og bli munk i Jerusalem. Uansett valg og beslutning, ville han utvilsomt fått bruk for sine gode evner som organisator i Guds tjeneste, enten det ble i Bulgaria eller i Jerusalem, men så fikk han i stedet en drøm, som sa at det var tilbake til Norge han skulle reise, for å fullføre sin gjerning. Og Olav så gjorde.
Det meste vi vet om denne usedvanlige personen, som trådte sine barnesko rundt Tyrifjorden, har vi fra Snorres kongesagaer, men en hel del kommer faktisk også fra folketradisjonens vandrehistorier. Det er fortellinger som gir oss kunnskap om den store plassen Hellig Olav hadde i det norske folkets hjerter, fordi både antallet og frodigheten langt overgår det som ble skrevet og fortalt om andre nordisk helgener og konger.
Så er det da også tradisjonen som mest av alt kjennetegner krigeren, kongen og helgenen Olav, slik han fremstår for de fleste nordmenn i dag. Og det er selvsagt ikke alltid like problemfritt å anerkjenne en helgen med sverd i hånd, selv om det også må sies at det er mange som ikke riktig vet hva en helgen egentlig er.
Olav Haraldsson ble hele Norges, og alle nordmenns, hjelper. Han ble en som nedkjempet tilværelsens onde krefter, som folk søkte til for å få trygghet og beskyttelse. Derfor feires han fremdeles som hele det norske folks helgen den dag i dag, altså fremdeles av hele folket, i et land som har vært reformert og helgenløst i snart 500 år. Historikeren Olav Bø sier på sin enkle og sannferdige måte: ”Då kyrkja ikkje lenger brydde seg om å minnast Olav, fortsatte folket å minnas ham!”
Den store flora av folkelig tradisjonsdiktning om Olav den Hellige kan nesten kalles en kjærlighetsdiktning, sier Lars Roar Langslet i sin bok om helgenkongen. Og i slik kjærlighetspoesi er det som regel mange overdrivelser. Men det viktige aspektet i dét, er at folk derfor kunne identifisere seg med ham, eller i hvert fall inderlig ønsket de å kunne gjøre det. For folket, altså vi, liker alltid å speile oss i beundringen over vår egen storhet. Og selvsagt; jo mer vi får høre om ham, og jo bedre vi blir kjent med ham, kan mennesket og medmennesket Olav Haraldsson stige ut av sin krigsbrynje og blir til en mann som en av oss, med den samme religiøse søken som vår egen! For også vi, akkurat som han, slites jo hele tiden mellom våre menneskelige svakheter, og et inderlig ønske om tjene Gud med et rent og oppriktig hjerte.
Slik er det mulig for oss å også få kjennskap til denne ekstraordinære sagapersonens indre åndelige kamp. For den må ha vært minst like voldsom som de krigs -og kamphandlingene han stred med sverd og brynje, og som ettertiden husker ham for, og identifiserer ham med.
Biskop Bernt feirer i dag messen for Olavs konversjon i Roma. Han ber oss markere denne dagen med den verdighet den fortjener, og understreker at Den katolske Kirke i Norge alltid har stilt seg under hellig Olavs beskyttelse, og fortsatt gjør det.
+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen