Brødre og søstre,

kjærlighet er Fellesskap, og fellesskap er Liv. Det er Guds Hellige Treenighet vårt største og beste eksempel på. Og det er fellesskap, ikke individualisme, som danner grunnlag for dét nye samfunn på jorden som Den hellige Ånd etablerte i pinsen; nemlig Jesu Kristi Kirke.

Og Kirken lærer oss, eller ønsker å lære oss, at Gud kan erkjennes av vår fornuft, og også anes av våre følelser. Men hadde Gud også blitt forstått av fornuften vår, ville han ikke ha vært Gud, men en menneskeskapt konstruksjon, – kanskje mer lik den elektronikken som livet vårt stadig i større grad styres av, og er avhengig av. Et slikt gudevesen ville både kunne gripes og begripes av mennesker, og derfor ganske raskt både bli brukt og misbrukt, slik menneskene både bruker og misbruker altfor mye av det som lever i Guds skaperverk.

En viktig oppgave for oss mennesker er derfor å lære naturen å kjenne. For kjenner vi først naturen, vil vi også forstå hvordan den fungerer. Dessverre drives kunnskapen vår litt for ofte av grådighet og egoisme, og vi har en lei tendens til å omsette alt rundt oss i kroner og øre. Det kan føre til at vi ikke bare bruker, men også misbruker Guds skaperverk. Skaperen selv står naturligvis høyt hevet over sitt eget skaperverk, og kan ikke brukes eller manipuleres av vår intelligens. Derfor er og blir Gud et mysterium!

Thomas Aquinas sa:

Om Gud kan vi ikke fatte hva han er, bare hva han ikke er! Og derfor, hver eneste gang vi prøver å beskrive Gud, bidrar ordene våre som regel mer til å skygge for, enn å belyse den vi prøver å forklare.

Når Gud omtales som Far, er det selvfølgelig bare en slags billedtale. Gud er uendelig mye mer og mye større enn en mor eller far, en kvinne eller mann. Grunnen til at vi definerer ham som Far, er fordi det sier noe om hans forhold til Sønnen, og dermed også noe om hans forhold til oss. For gjennom Sønnen har vi blitt Guds barn, og det gjør at Gud står i et helt spesielt og personlig forhold til hver og én av oss.

Men siden vi mennesker ikke bare er Ånd og sjel, men også kropp og sjel, måtte Guds Sønn bli et menneskelig legeme, for å gi oss del i sin kjærlighet. Derfor skjer det underfulle, at et menneske stiger ut av det ubegripelige Gudsmysteriet, og det kan med ett sammenfattes i mannen Jesus fra Nasaret. Og fordi han ble født inn i verden av en kvinne, ble det ufattelige Gudsmysteriet litt mer fattbart for oss, – selv om det fortsatt er på en ubegripelig måte. Men Den Evige og Uendelige lot seg altså begrense av tid og rom, slik at vi kan si akkurat når, hvor, og hvordan det skjedde. Og i det samme øyeblikk som den udødelige døde her på jorden, ga han nytt liv til oss, som ble formidlet av Den hellige Ånd.

Helt siden den gang har Den hellige Ånd bare fortsatt å undervise og inspirere oss, – enten vi merker det eller ikke. For Ånden i Guds-mysteriet gjennomtrenger hele vår eksistens, på grunn av den Guds gave Sønnen har gitt oss. Og dermed har vi faktisk blitt tatt inn i selve Gudsmysteriet.

Ja, brødre og søstre, vi befinner oss faktisk innenfor Guds hellighet, men er selvsagt ikke i stand til å fatte det. Dét er det bare Gud som kan. Og slik skal det være, for slik må det være. Guds mysterium skal ikke kunne fattes av oss! Det er noe vi lever i, og noe vi lever av, og fordi det har tilhold både i oss, og iblant oss, så er vi aldri alene. Vi er alltid elsket av Faderen, gjennom Sønnen, i Ånden! Derfor er vår første og største oppgave som mennesker å elske Gud. Og hvordan kan vi best gjøre det? Jo, det kan vi best gjøre ved måten vi lever på.

Alle lever vi i en form for fellesskap med andre mennesker. På ulike måter, ja, men alle tilhører en eller annen form for samfunn, gruppe eller kommunitet, og er med på å danne et fellesskap. Det kan være en familie eller et kloster, en vennekrets eller et kollegium, – man kan leve enslig med sin hund, eller i et kollektiv, men vi er alle Guds barn, og er det akkurat like mye. Hvert enkelt menneske er en del av Guds universelle samfunn på jorden, det samfunn som heter Jesu Kristi hellige Kirke. Og der har alle den samme rett til å motta, og det samme ansvar for å dele og formidle; Guds ubegrensede kjærlighet.

+I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen