Kjære Søstre, kjære Sr Livs venner,
Der er mange slags kjærlighetshistorier, og blant disse hører også med – på sin særegne måte – ordenslivet. Et skikkelig nonnekall er i grunnen, fra utgangspunkt til fulllendelse, også en historie om kjærlighet., Uten den ville selv den strengeste askese i følge Paulus være nytteløs.
Alltid er det Gud som kaller, og han kaller han den han vil, – overraskende synes ofte vi – men alltid kaller han i kjærlighet. Og den som gir gjensvar skal gjøre det i kjærlighet, – fritt, uten tvang, fordi han eller hun vil dette.
Som i ekteskapet er det for livet, – men ikke som i ekteskapet ”inn til døden skiller dem ad, ” men heller , inn til de der måtte forenes.
I ”gode og onde dager” som i ekteskapet, – ja, så absolutt. Ordenslivet er ingen dans på roser, det er et arbeidsliv, – mange gleder, men også slit og savn, liten tid, mange oppgaver, og knapt noe særlig otium i vente.
Og om det er livet, en streng ordensregl, en nidkjær foresatt, skal vintreet måtte renses, for ”å bære megen frukt” slik evangeliet sier det Men stadig er det kjærligheten, den som strømmer ut fra stammen og det er Kristus, som gjør fruktbar, som gir vekst. – Men om denne Kristi kjærlighet taler vi lite, av bluferdighet, men også fordi den er så overveldende, – ingen makt skal kunne skille oss fra Kristi kjærlighet sier Paulus, enn ikke våre feil og ufullkommenter. Det er virkelig det Gode som her skjer, en modning gjennom årene, men det er og forblir en hemmelighet.
– Hos mange vi har kjent og som har levet sitt ordensliv, tror jeg likevel vi aner dette. På Katarinahjemmet har vi stadig i levende minne en rekke søstre – markert på hver sin måte i tjeneste og kjærlighet, som levet et fullbårent og nyttig liv. Dette opplever vi så avgjort nå i Sr. Livs tilfelle. Her var alt som det skulle være,- gjennomført, helt til enden.
Liv Robak ble født 2 januar i 1926 på Notodden. Hun ble opptatt i Kirken den 1 april 1947, sluttet seg til dominikanerinnene ved Katarinahjemmet i 1951 og etter utdannelse i Frankirke, var med og byggget opp det Huset vi kjenner.
Katarinahjemmet var vel opprinnelig grunnlagt som et Hjem for unge piker, selv om pikene som årlig samles ikke lenger er så unge. Men Katarinahjemmet har vært et Hjem også for mange andre, og ikke minst for dominikaner-brødrene.
– Etter hvert har kommuniteten fått stadig klarere profil utad, – den har tjent vår Kirke og Bispedømmet i mange sammenhenger, – for eksempel var Sr.Mary Régianld biskop Grans sekretær, og Sr.Liv fulgte etter i samme verv fra 1982-96.
Men det er frem for alt i Ordets tjeneste, i den spesifikt dominikanske tradisjon, at søstrene de siste årene har markert seg . Vi har sett søstre utdanne seg innenfor teologien og beslektede disipliner. – Sr.Livs arbeid konsentrerte seg bokstavelig talt om selve formidlingen av Ordet ved utgivelsen av de liturgiske bøker etter Konsilet. – Hun var den ideelle sekretær, den sindige redaktør, – hun noterte, filtrerte, ordnet, og sikret utgivelsen av alt som kom ut, og det har vært meget. Sr.Liv var redaktør for Norske Tidebønner i 1982 og tillegget. Den første Sangsamlingen Lov Herren. Hun redigerte vår lille Messebok og velsignelsesritualene,
Hun foresto utgivelsen av Bønneboken og vår katolske Salmebok. Hun var koordinator og delvis tekstansvarlig for den fullstendige norske utgaven av Tidebønnene – et kjempearbeid, Hun rakk så vidt å avslutte fjerde og siste bindet før hun døde.
Før var vi norske katolikker liturgisk fattige. Nå er vi blitt eksepsjonelt rike. Vi har gode tekster, som skaper en kvalitetsfull ramme om bønn og gudstjenesteliv Det virker kanskje som en selvfølge i dag, men det har forandret vårt liv som norske katolikker.
Ser vi på helheten er det gjort et monumentalarbeid – helt vederlagsfritt av svært mange.gjennom denne siste menneskealder, – av legfolk, av prester, og ikke minst av nonner – en Sr.Karin, en Sr.Marie-Kristin, – også naturligvis av Sr.Liv. Hun bandt det sammen og førte det frem, – tålmodig, diskret, og fullkomment. En Ordets tjener.
Når vi idager anvender disse utgavene, la oss sende henne en særlig takk.
Jeg så henne formiddagen før hun døde. Hun ba om et par minutter, og da jeg kom opp på rommet hennes, hadde hun iført seg den hvite ordensdrakten der hun satt, hvithåret og lett-smilende på sengekanten. Jeg sa ”så vakker du er!”. Og jeg ser henne slik nå, som på påskemorgenen, der kvinnene fant engelen sittende på kanten til den tomme grav: og engelen som sier : ”dere leter etter Jesus, men han er ikke her, han er oppstanden, ”
Amen.
–