Jeg husker godt fra jeg var liten hvor spennende det var på 1960-tallet da det første mennesket ble sent ut i himmelrommet, – raketten som gikk rett til værs. I min barnlige fantasi tenkte jeg at Jesu himmelfart kunne ha vært omtrent slik! Selvfølgelig var Jesu himmelfart ingen romferd. Men da Lukas skrev sin beretning, var det kanskje en reise gjennom sfærene folk tenkte på. Himmelreiser var nemlig et viktig tema i antikkens religioner i området rundt Middelhavet. Derfor var Lukas’ beretning om hvordan Jesus ble løftet opp fra jorden til himmelen ikke så oppsiktsvekkende som den er for oss.  

Nå vet vi godt at Kristi himmelfart ikke var en ferd ut i det store intet. Det var en reise hjem. Men hvor er dette hjemmet? Kristi himmelfart betyr ikke at Kristus forlater jorden. Tvert imot. Den representerer hans stadige nærvær overalt på jorden. Da han levde som menneske og gikk rundt omkring i landet, kunne han bare være ett sted av gangen. Men nå, forenet med Faderen i hans herlighet, er han til stede der hvor Faderen er, og det er overalt.

Når vi tenker på Jesu himmelfart, begrenses vi av vår egen forestilling av tid og sted. Himmelen er ikke noe geografisk sted. Vi klarer ikke å gi uttrykk for den fulle sannhet, fordi vår oppfatning er så begrenset. Derfor gir de ulike skribenter i Det nye testamente oss en annen timing av himmelfarten; det de prøver, er å uttrykke én side av sin tro. 

De fleste av oss er vokst opp i troen på at Kristi himmelfart skjedde 40 dager etter påske, og at Den hellige Ånds komme fant sted ti dager senere. Dette er rekkefølgen i dagens første lesning fra Apostlenes gjerninger, som også ble skrever av Lukas, og dette har vært basis for vår liturgi siden det 4. århundre.

Imidlertid kan vi se at både Lukas’ og Johannes’ evangelier omtaler himmelfarten som en integrert del av hele det store oppstandelsesmysteriet som fant sted påskesøndag. Men alle som hevder at himmelfarten fant sted påskemorgen tar like meget feil som de som står fast på at det skjedde 40 dager senere. Feilen ligger i det å stenge en tidløs hendelse inne i tidsrammers grenser.

Kristi himmelfart etablerte et nytt bånd mellom himmel og jord.  I Johannesevangeliet sier Jesus:” Det er til gagn for dere at jeg går bort.  For går jeg ikke bort, da kommer heller ikke Talsmannen, den Hellige Ånd, til dere; går jeg derimot herfra, da skal jeg sende ham til dere” (16.7).  Slik fører Jesu opphøyelse til Den hellige Ånds komme. Ved å sende den hellige Ånd oppfyller Jesus det løfte han ga til disiplene: at han blir med dem alle dager, frem til verdens ende (Mt 28.20).

Kristus er alltid med oss. Vi er aldri alene. Guds nærvær beskytter oss mot følelsen av å være forlatt. Når vi står overfor problemer, betyr ikke dette at problemene forsvinner, men det gir oss mot til å møte dem.

Jeg avslutter med en meditasjon:

Dere skal være mine vitner, ja til jordens grenser” – dette var Jesu avskjedsord.

Han har ikke lenger et jordisk legeme, bortsett fra vårt.

Han har ikke andre hender enn våre til å reise opp en fallen sjel.

Han har ikke andre føtter enn våre for å lete etter den fortapte.

Bare våre øyne for å se den lidendes stille tårer.

Bare våre ører som kan lytte til den ensomme.

Ingen annen tunge enn vår som kan si et trøstens ord til den triste.

Bare vårt hjerte til å elske den uønskede.

Herre, gi oss mot til å stå frem og være dine vitner i verden,

slik at menneskene kan finne veien inn i ditt rike.