Det historiske bakteppet til dagens fest er interessant. Da våpnene endelig ble stille ved slutten av første verdenskrig, var tre av verdens mektigste monarkier blitt borte – nemlig: det tyske keiserriket, det russiske tsardømmet, og dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Alle tre forsvant. Det var på det tidspunktet da monarkier ikke var særlig populære at kirken valgte å innføre en kongefest. Hvorfor?

Nye politiske regimer utviklet seg. I flere land ble statens ledere sjalu på menneskenes tro på Gud. De trodde at de kunne gjøre menneskeheten lykkelig, og at tro på Gud stod i veien for dem. Dette var bakteppet da paven, i 1925, innførte en fest for å minne menneskeheten om at Gud var alle tings opphav og ende, dens alfa og omega. Han kalte den Kristi kongefest.

På denne Kristi kongefest får vi et innblikk i Jesu rolle som verdens Konge. Han er, slik vi nettopp hørte det i lesningen fra Johannes’ åpenbaring, ”høvdingen over jordens konger”.  Samtidig får vi høre at også vi har del i hans kongedømme, fordi, som det står skrevet: ”han har gjort oss til et kongelig folk”.

Hvilken forbindelse er det da mellom Kristi kongeverdighet og vår? Finnes det en sammenheng mellom den måten han regjerer på og hva vi skal gjøre? Før vi kan besvare dette, må vi finne ut hva slags konge Kristus er, og hvordan han utøver sin makt. I dagens evangelium fremstår Jesus som maktesløs.  Han føres frem for Pilatus, og Pilatus spør: ”Er du jødenes konge?”  Dette benekter ikke Jesus, men han ønsker å få frem at hans rike ikke er av denne verden.

Betyr da dette at Jesu kongedømme utelukkende omfatter den neste verden? Her er svaret ”Nei”! Betyr det at hans kongedømme ikke har noen sammenheng med det sosiale, eller det politiske liv i vår verden? Nei. For oss kristne er det ikke mulig å melde seg ut av all offentlighet for å skape oss en privat, åndelige sfære.

Og Jesus selv tilråder ikke en slik eskapistisk livsstil. Han er ikke av denne verden, men han er så visst i den og har sin misjon hos oss. Derfor vedgår han at han er konge, men sitt kongedømme utøver han ved å vitne om sannheten. Fordi han kommer fra Faderen, kan han også åpenbare sannheten.

«Min oppgave er å vitne om sannheten”, sier han, ”det er derfor jeg er kommet til verden.” 

Pilatus forkaster denne sannheten. For å redde sitt eget skinn, dømmer Pilatus den mannen han selv har innsett er uskyldig. Der står Jesus, midt i disse fiendtlige omgivelsene, og vitner om Guds rike. Johannes fokuserer i sin tekst på måten Jesus omtaler sannheten. ”Jeg er sannheten,” sier Jesus. Derfor er det slik at om vi gjerne vil forstå hvordan Guds rike fremstilles ved et menneske, så må vi se hvordan Jesus vår konge gjorde det. Og hva er det vi ser? Jo, vi ser en mann som forhånes. Han krones, men krones med torner.  Han løftes opp på sin trone – dvs. på korsets tre. På korset henger de, som en hån, en plakat med ordene «jødenes konge».  Og fra korsets trone viser Jesus oss med hvilken kjærlighet Gud rekker hendene ut mot oss.

Da vi ble døpt, fikk vi del i Kristi kongedømme. Hva skal vi gjøre for å utøve vår verdighet? Jo, vi er blitt kalt til å leve i inderlig vennskap med vår forhånte konge. Vår kongelige verdighet viser vi ikke ved å flykte inn i en privat, skjermet verden. Tvert imot. Vår verdighet viser vi gjennom det vi sier og gjør i vårt hverdagsliv. Hver gang vi ber Fader Vår sier vi «komme ditt rike». Men Guds rike må også være målet for våre handlinger.

Og så vil jeg gjerne avslutte med å si «god Kristi kongefest».