Det var to forskjellige og viktige handlinger Jesus utførte under sitt siste måltid skjærtorsdag kveld. Det første han foretok seg, har vi nettopp hørt om i evangeliet: han vasket disiplenes føtter. Det er ikke vanskelig å forestille seg deres sjokk og vantro da Jesus fikk brakt inn et vaskevannsfat, knelte og ga seg til å vaske føttene deres. Riktignok var det skikk og bruk på den tiden at gjester fikk vasket sine føtter før maten kom på bordet, fordi folk ofte var varme og nedstøvet etter å ha kommet langveisfra. Men det var jo tjenere som pleide å utføre denne handlingen! Det er slik at Jesus nå vil vise disiplene at han er deres tjener, at han utøver sin kongemakt, ikke ved å herske, men ved å tjene.
Fotvaskingen var den første viktige handlingen Jesus utførte den kvelden. Deretter skjedde det som vi nettopp hørte om i brevet fra Paulus til korinterne: Jesus ga seg selv som gave til disiplene under brødets og vinens skikkelser. «Dette er mitt legeme som skal gis for dere», sa han. «Dette er mitt blods kalk som skal utgydes for dere og for de mange». Denne hans gave under brødets og vinens form var en forløper for og en henvisning til hans totale offer neste dag – på korset.
Gjennom å tillate at Jesus vasket føttene deres, og ved å motta brødet og vinen, mottok disiplene samtidig den gaven Jesus skulle gi dem fra korset. Og ved at de mottok den, ble deres liv aldri mer det samme. De skulle fra da av gi, på samme måte som de hadde mottatt.
Aftensmåltidet var ikke en éngangs-foreteelse. Jesus ville vise oss at måltidet den kvelden skulle få betydning for hver og én av oss videre i livet. Da han hadde gjort seg ferdig med å vaske føttene til disiplene, sa han til dem: «Det er et eksempel jeg har gitt dere, og hva jeg har gjort for dere, skal også dere selv gjøre for hverandre». Vi er kalt til å vaske hverandres føtter. Det vil si, vi er kalt til å tjene hverandre.
Gjennom sine handlinger skjærtorsdag gir Jesus oss en ny visjon. Han kaller oss til å bygge hans kongedømme, der alle har sin plass og sin verdighet, et kongedømme der selv de svakeste og mest utsatte er betydningsfulle.
Som vi hørte i lesningen fra Korinterbrevet, sa Jesus, idet han rakte disiplene brødet og kalken: «Gjør dette til minne om meg». Disse ordene er ikke ment kun for presten, men for oss alle. Oppfordringen til å feire messen og til å tjene hverandre er nært sammenknyttet. De er på et vis to sider av samme mynt. Nattverden handler ikke bare om privat fromhet, men om et felles liv i kjærlighet. Eukaristien, messen, er virkelig et sosialt sakrament. Messen slutter ikke ved alteret. Den slutter først når det guddommelige eksempel om å vaske hverandres føtter virkelig utføres i verden.
Dette er kanskje enda mer aktuelt for oss nå. For tiden befinner vi oss dessverre i den merkelige situasjonen at de fleste troende ikke får lov til å komme sammen i kirken for å feire disse mysteriene. Dette opplever vi som et dypt savn. Men prøvelsens tid kan bli til velsignelsens tid. Gud er trofast. Denne prøvelsens tid kan være anledningen til å spørre oss selv: Hva er det Gud sier til oss i denne pandemitiden? Hva er min oppgave nå? På hvilken måte kaller Gud meg til å vaske andres føtter under pandemien? Vår biskop Bernt har kommet med et veldig konkret eksempel. Han oppfordrer oss til å ringe minst fem personer som vi tror kan være ensomme og som ville ha glede av at vi slår på tråden. Dette er én av de mange måter vi kan vaske hverandres føtter på i denne merkelige tiden.