Brødre og søstre,
denne søndagens lesninger handler om bønn, og at vi skal be Gud om det vi trenger, – eller det andre trenger, i forventning om at han vil svare ved å gi oss det vi ber om.
I historiens løp er det skrevet tusenvis av bøker og artikler om bønn, men ikke desto mindre er det stadig like vanskelig å definere hva bønn er, – og ikke uten grunn. Vi har alle vårt eget individuelle og personlige forhold til bønnen. Alle har et bønneliv, uansett om vi ber ofte eller sjelden, alene eller sammen med andre, mediterer i stillhet, eller synger tidebønner og liturgisk musikk i Kirken. Alt sammen gjør vi fordi vi vil kommunisere med Gud.
I første lesning hørte vi hvordan Abraham nesten kjøpslo og prutet med Gud, om byene Sodoma og Gomorrah, som var han på et orientalsk kryddermarked. Og han fikk også senket «prisen» ned til bare ti mann.
Evangeliet forteller også at Jesus ba. Og da disiplene ville at han skulle lære dem å be, lærte han dem Fader Vår, som også har blitt vår daglige bønn. Men Jesus oppmuntret også disiplene til å være utholdende i bønn, og ga dem en lignelse å tygge på, om en sta og masete mann, som vekket sin venn midt på natten for å be om en tjeneste. Og hvor nytteløst det enn så ut til å begynne med, ga han seg ikke før han fikk det han ba om. Og hva forteller det oss? Jo, det forteller at standhaftighet er en viktig del av bønnen.
Men det er i vår stille og meditative bønn, at vi kan fremme vårt ønske om å stilles ansikt til ansikt med selve Guds mysterium. For kommer vi dypere inn i bønnens sfærer, vil vi merke at Gudsforholdet vårt sakte, men sikkert vil utvikle seg. Thomas Aquinas sa at Gud svarer på bønnen vår ved å gi oss gode gaver. Og den viktigste av gavene han gir oss, er vår verdighet. Og det er den vi trenger for å kommunisere og samarbeide med Gud. Kommunisere i bønn, ja, men også gjennom den måten vi lever livet vårt på, omgitt av Guds skaperverk, hvor han, som er opphavet til alt som er, vil gi seg til kjenne for oss.
Vi er usikre når vi ber om konkrete ting, for det skjer ganske ofte – eller; vi tror det skjer ofte, at våre bønner ikke blir hørt. Det er forståelig, men ikke riktig. Troen vår kan imidlertid hjelpe oss til å forstå at Gud faktisk svarer på bønnene våre, men på sin måte, som kan være helt annerledes enn det vi hadde forventet, håpet og ønsket.
Gud er ikke begrenset av tid og rom slik som oss, og kan derfor også svare nei på bønnene våre. Akkurat som foreldre av og til må si nei til sine barn. Da vil Troen kunne hjelpe oss til å forstå at Gud gir oss de svarene som er best for oss, selv om vi ikke kan begripe konsekvensene av svaret umiddelbart, -men kanskje først i det lange løp. Tenk bare på jødene, hvor skuffet de ble etter å ha bedt og bedt i århundrer, om at Gud skulle sende dem en mektig konge og frelser for Israel, og så sendte han dem til slutt et lite barn i fattige og usle kår.
Hvis vi spør, vil vi få. Hvis vi leter vil vi finne. Og hvis vi banker på vil det bli lukket opp for oss, sier Evangeliet. Men hva vi vil motta, hva vi vil finne, og hva som vil åpenbares for oss når døren åpner seg, blir kanskje noe helt annet enn vi i vår lille begrensede menneskelighet hadde forventet.
Vi utfordres av og til som kristne til å foreta en krevende, men nødvendig reise innover i dypet av oss selv. For å rense våre ønsker, og dempe begjæret etter det vi vil ha. Greier vi dette, kan vi få en idé om hva Gud vil at vi skal be ham om, og da kan det vi ber om, og det han ønsker å gi oss, blir samstemt. Målet med en slik reise er at vi til slutt kan greie å ønske oss noe vi først trodde at vi ikke ville ha! Og i denne prosessen får vi hele tiden hjelp av Den hellige Ånd, som alltid er sammen med oss når vi ber. Alltid!
Paulus sa; Ånden hjelper oss i vår svakhet, for vi vet ikke selv hvordan vi skal be. Og det er bare Ånden som kan hjelpe oss til å oppdage, og gjenkjenne i oss selv det som befinner seg på så store dyp, at våre ord ikke strekker til.
Greier vi å renvaske ønsker og begjær gjennom bønn, ved hjelp fra Ånden som virker i oss, kan vi kanskje gjenkjenne og verdsette det som ligger i Guds forsyn, og til slutt bli stilt ansikt til ansikt med Guds mysterium. For jo dypere vi kommer inn i oss selv, jo bedre blir vårt kjennskap til Gud, og til hans vilje. Til slutt kan vi kanskje begripe hvilken vidunderlig gave Gud har gitt oss i vår verdighet, som vi har fått som mennesker, for å kunne være forvaltere av skaperverkets goder. For å greie det må vi nemlig kunne se det som er godt, på samme måte som Gud selv ser det.
Det betyr at den viktigste av alle bønner er takkebønnen! Akkurat som den afrikanske gutten sa, da jeg møtte ham i badstuen på svømmehallen i går; der han satt mutters alene og sang da jeg kom inn. «Holder du en liten konsert for deg selv?» spurte jeg. «Nei», svarte han, «jeg takker! Jeg har så mye å takke for, hele tiden, men jeg takker ikke nok! Jeg må takke mer». «Hvem er det du takker da?» spurte jeg. «Gud!» svarte gutten, «for det er Gud som gir meg alt! Jeg behøver ikke en gang å be om det, for han vet hva jeg trenger, mye bedre enn jeg vet det selv. Derfor må jeg hele tiden huske å si takk». Amen
+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen