Brødre og søstre,

i dagens annen lesning sier Paulus i brevet til Korinterne at jødene spør etter gjærtegn og grekerne søker etter filosofi, mens det vi forkynner er en korsfestet Messias. Og siden en død Messias ikke er noen Frelser for jødene, – og en Messias utenfor jødedommens religiøse rammer ikke gir mening for grekerne, virker det meningsløst  å forkynne en korsfestet Messias både for jøder og grekere.

Men, legger Paulus likevel til, det er ikke noe galt i å søke hverken jærtegn eller filosofi. Gud har faktisk skapt oss med en lengsel etter det guddommelige. Et begjær som ligger dypt forankret i menneske-hjertet. Derfor sa den kloke Sankt Augustin; Du har skapt oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.

Og en hvileløs religiøs lengsel og søken ytrer seg på mange ulike måter. Likevel uttrykker alle det samme, nemlig at mennesket er i  slektskap med Gud på grunn av måten han skapte oss på. Allerede i skapelsens morgen kunne Den Hellige Treenighets mysterium anes, da Faderen uttalte sitt Ord og sa; La oss skape mennesket i vårt bilde, som et avbilde av oss, for samtidigsvevet Ånden over vannene. Så skapte Gud Mennesket i sitt bilde, og så lenge det levde i Paradisets, – eller Edens hage, hadde ikke mennesket noe behov for verken åpenbaring eller frelse. Der talte Gud direkte til sin kjære skapning. Men da mennesket ble jaget ut av paradiset, på grunn av syndefallet, opphørte dette nære samkvemet med Gud.

Til tross for at dette skjedde mistet ikke mennesket alt det hadde hatt før opprøret mot Gud. Nei, det bevarte sitt minne om hagen i Eden, og det bar en dyp lengsel etter den i sitt hjerte. Derfor søkte mennesket å finne Gud overalt hvor det trodde han var å finne. På fjell og i hav, i floder og skoger, i ørkener og på vide sletter. Og når lyn slo og torden buldret, trodde mennesket det var Guds stemme det hørte.

Begjæret etter å møte Faderen igjen, han som var blitt borte, var mye sterkere enn alt annet begjær.

Og Gud på sin side glemte aldri å miskunne seg over den kjæreste av alle sine skapninger. For han var fullstendig klar over hvilken lengsel mennesket bar i sitt hjerte.

Derfor kalte han til slutt Abraham, og han viste Jakob en himmelstige med Guds engler som vandret opp og ned. Så åpenbarte han seg for Moses, talte fra Sinaifjellet og sa: Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt. Deretter slo han opp sitt telt midt iblant sitt folk, og gjorde Jerusalem til sin by, hvor han siden bodde i sitt hellige tempel.

Ikke ofte i historiens gang har vi anledning til å betrakte den gradvise åpenbaringen av mysteriet. For, som Paulus sier, er Mysteriet fortiet fra evighet. Likevel får vi altså her kjennskap til en liten flik av det. Fordi mennesket søker Gud på de underligste måter, kommer Gud til slutt menneskets lengsel i møte, viser seg for sitt folk, og kommuniserer med det. Hvorfor han valgte akkurat dette folket, kan vi sagtens undre oss over? Og da dette spørsmålet ble lagt frem for profetene, sa de at det er en del av det store Mysterium som er fortiet fra evighet av.

Guds tempel i Jerusalem var egentlig ganske likt alle andre templer på de kanter av verden. Men det var bare Guds eget folk fikk dyrke ham med sine ofringer. Og slik er det helt til dette uventede skjer, det som vi hørte om innledningsvis, som Paulus kaller en skandale for jødene, og en absurd tanke for grekerne. For til slutt kommer Gud til sitt hellige tempel i et menneske-barns skikkelse, det lille gutte-barnet vi feiret med tente lys på Kyndelsmess, for noen uker siden.

I dag hører vi at Jesus kommer tilbake til templet for å rense det, og oppfyller dermed profetens ord, hvor det heter: Han skal rense levittene, lutre dem som gull og sølv, så de kan bære frem for Herren offergaver på rett vis. Og når han sier at han vil sprenge templet og rive det ned til grunnen, er det sin egen profeti han oppfyller, hvor det heter: Jeg skal rive ned dette tempel som er gjort med menneske-hender, og på tre dager skal jeg bygge et annet, et som ikke er gjort av hender. Og Johannes med sin teologiske innsikt, legger forklarende til: Men han talte om sitt legemes tempel! Som selvfølgelig ikke var et tempel gjort av hender, for det var gjort av Gud.

Det menneskene hittil hadde søkt etter i blinde, lot Gud dem få sette opp et tempel for i Jerusalem. Og det stedet Gud er å finne, fullbyrdes nå i Jesu person. Jesu Kristi legeme er det nye fullkomne tempel bygget av Gud selv. Samtidig er også Jesu legeme det nye og fullkomne offer, som bæres frem på korsets alter. Hebreerbrevet forteller oss at forhenget inn til det aller helligste revner, og at Jesus, som er vår yppersteprest, går dit inn og forretter liturgien for Guds åsyn. Matteus forteller at forhenget i templet revnet fra øverst til nederst i samme øyeblikk som Jesus døde, for at alle som ønsker å ta imot troens gave skal få fri adgang helt inn til Gud.

Kirken er Kristi legeme og det sanne tempel. Samtidig er Kristus også den sanne offergave, og veien gjennom forhenget, inn til herligheten hos Gud. Og der inne, i forening med vår ene yppersteprest, får også vi feire den himmelske liturgi allerede her på jorden. Nå er alle stengsler er fjernet, himmel-stigen satt klar, og Faderen, som igjen er blitt synlig for oss, står midt i himmerikets vidåpene dør med utstrakte armer og sier: Kjære barn, kom inn og la oss holde fest og være glade, for han som var borte er kommet til rette igjen. Han som var død, er kommet tilbake til livet!

+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn, Amen