Har du lagt merke til at mange apotek har som sin logo en slange som snor seg rundt en stang? Denne logoen har noe av sin bakgrunn i Bibelen. I Første Mosebok leser vi at Adam og Eva ble fristet av slangen – altså at slangen var et symbol på synd og død. Men i Fjerde Mosebok finner vi den merkelige fortellingen om Moses og slangene. Da israelittene var på vandring i ørkenen, traff de ofte på slanger som bet dem, og mange døde av forgiftning. Da sa Gud til Moses at han skulle lage en slange av kobber, feste den til en stang og holde den i været. Og alle som så opp på slangen, ble friske. Slik ble slangen, som hadde vært et symbol på synd og død, nå til et tegn på liv og frelse.
Det var nettopp denne hendelsen i ørkenen Jesus refererte til da han i dagens evangelium sa: «Som Moses reiste slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli løftet opp – for at hver og en som tror, ved ham skal få det evige liv i eie.» Kobberslangen pekte på Kristus. Den tid ville komme da alle som følte seg nedtynget av synd, skulle kunne se opp til den korsfestede Kristus og bli renset fra skyld. Slik bruker evangelisten Johannes fortellingen om Moses for å illustrere hvordan Jesus kom ned fra himmelen for å løfte opp og frelse vår syke, lidende verden.
Guds kjærlighet når frem til oss mest av alt når vi ligger nede. Dagens første lesning viser oss at Gud hadde stor medfølelse med folket som bodde i eksil i Babylon. Og i den andre lesningen slår Paulus fast: «om vi var døde på grunn av våre misgjerninger, gjorde han oss levende med Kristus – så stor var hans kjærlighet til oss.»
Dette er den dype sannheten Kirken oppfordrer oss til å tenke over, spesielt nå i fastetiden: at Guds kjærlighet rekker frem til oss alle i vår syke, lidende og splittede verden, og inviterer oss til å oppstå med Jesus og dele hans guddommelige liv. Lidelsens kors blir erstattet med en stige som leder oss til Guds herlighert.
Mange mennesker spør seg selv hvordan en kjærlig Gud overhodet kan forkaste noen. Svaret er: Gud forkaster ingen. Han har løftet oss opp, slik at vi er frie til selv å velge. Noen velger å forkaste Jesu eksempel. Johannes sier det slik i dagens tekst: ‘lyset er kommet til verden, og menneskene valgte mørket fremfor lyset, fordi deres gjerninger var onde.’
I fastetiden inviteres vi alle til å gå bort fra de mørke stier og inn i Kristi lys. Det er først når vi trer inn i lyset at vi blir oppmerksomme på våre synder og våre overtredelser mot Guds kjærlighet. Da jeg var ung, hendte det noen ganger at min søster, som jeg var veldig glad i, kritiserte meg fordi jeg ikke ryddet på rommet mitt. Så da hun skulle besøke meg i Oslo for noen år siden, bestemte jeg meg for å gjøre inntrykk på henne ved å holde storrengjøring før hun kom. Men da jeg viste henne rommet mitt, sa hun, med glimt i øyet: «Det er jo mye støv her!» Det hadde seg sånn at akkurat da hun kom inn på rommet mitt, skinte solen inn – og det hadde den ikke gjort mens jeg vasket! Det var på grunn av solen at støvet kom til syne.
Guds kjærlighet til oss er også litt sånn – som sollyset. Når vi er oppmerksomme på Guds kjærlighet i vårt liv, når vi erfarer hans kjærlighet, da ser vi også støvet – dvs. vår egen tilkortkommenhet og våre overtredelser. Det er litt som når to mennesker er forelsket i hverandre – man vil gjøre alt for sin elskede, man vil gjøre alt for å unngå å skade forholdet. Det er meningsløst å snakke om synd uten å snakke om Guds kjærlighet. Synd er skyggene vi oppdager i skinnet fra hans kjærlighet.
Det er særlig nå i fastetiden vi burde være oppmerksomme på at vi er syndere, altså at vi har skadet vårt forhold til Gud. Men denne erkjennelsen må bare være begynnelsen. For så må vi løfte blikket opp mot korset og innse at Jesus hang der fordi han elsket oss. Gjennom sin død på korset og sin oppstandelse byttet han ut vår synd med evig liv. Fastetiden oppfordrer oss til å vende oss bort fra slangebitt og andre plager, og rette blikket mot Jesus, han som redder og helbreder.