Brødre og søstre,
i dagens evangelietekst lar evangelisten Johannes oss komme helt innpå Jesus, og det som foregikk bak den ofisielle fasaden. Det kan virke som om Johannes vil gjengjelde Jesu kjærlighet med sin spesielle måte å forkynne mysteriet på. For i og med at kjærligheten til Jesus ga ham kjennskap til mysteriet på en måte som bare kjærlighetens dybdesyn kan gi, vil han også gi oss et bedre innsyn i hvordan det hele henger sammen.
For eksempel starter han dagens fortelling med å si: Det var noen hellenere blant dem som var dratt opp for å tilbe under høytiden. Altså dreide det seg ikke om helt vanlige grekere, men de som Apostlenes gjerninger kalte gudfryktige grekere. Hedninger som tilbad Israels Gud, men uten noen formell konversjon til jødedommen. De gikk bort til Filip og sa: Herre, vi ønsker å se Jesus, og vi forstår av den respektfulle tiltalen at Filip var ansett som en standsperson.
Jesu reaksjon kan virke overraskende, ja overveldende, når han sier: Nå er den kommet, den timen da menneskesønnen skal herliggjøres. For alltid tidligere når Jesus snakket om det han kalte min time, var det for å understreke at hans time ennå ikke var kommet. Nå sier han for første gang at timen er kommet; den timen da menneskesønnen skal herliggjøres.
Så hvorfor denne begeistringen over at noen grekere kom og ville se ham? Og hvorfor sier han nå for første gang at hans time endelig er inne? Sannsynligvis ligger svaret på dette i den samme setningen, når han sier; menneskesønnen skal herliggjøres. Menneskesønnen er et uttrykk Jesus bruker for å betegne seg selv, som stammer fra et av profeten Daniels syn, som han forklarer slik: Se, med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn og han fikk herredømme, ære og rike, og alle folkeslag skal tjene ham. Altså, når grekerne nå kom og ville se Jesus for å anerkjenne ham som Messias, går hele profeten Daniels ord om at: alle folkeslag skal tjene ham i oppfyllelse. Og fordi hele profetien er gått i oppfyllelse, betyr det samtidig at Jesu time nå har kommet.
Denne episoden skjer rett etter inntoget i Jerusalem. Da bekreftet Jesus selv sin identitet som Messias, ridende på en eselfole. Nå oppfylles også resten av Daniels profeti, om at alle folkeslag skal tjene ham. Derfor er Jesus en svært annerledes Messias enn den jødene gikk og ventet på. For han skulle samle Israels folk til ett på Israels jord, mens Jesus altså i stedet vil spre budskapet ut til alle mennesker. Den Messias jødene ventet på skulle også gjenopprette og rense tempelkulten, – det hadde Jesus på en måte gjort, som vi hørte for et par søndager siden, da han kastet ut kremmere og pengevekslere fra tempelet. Men, samtidig forutsa han templets endelige ødeleggelse! Likevel er dét som fremfor alt gjør Jesus til en helt annerledes Messias, noe han sier i dagens evangelium: Amen, amen, sier jeg dere, dersom hvetekornet ikke får falle i jorden og dø, er og blir det ett eneste korn; men dør det, bærer det rik frukt. Så legger han til; Når jeg nå heves over jorden, da skal jeg dra alle til meg. Fordi dette ikke er lett å forstå, legger Johannes klokt og pedagogisk til sin lille forklaring, som lyder: Ved disse ord gav han til kjenne hva slags død han skulle lide! Og med denne forklaringen forstår vi at den opphøyelse Jesus taler om, er hans opphøyelse på korsets tre.
Det er tydeligvis noen i mengden som griper poenget, og sier: Vi har hørt at det står i loven at Messias skal leve for alltid. Hvordan kan du da si at Menneskesønnen skal bli løftet opp? Et helt forståelig spørsmål, siden jødenes forestilling om Messias var at han skulle leve og råde her på jorden. Det var særlig dette som gjorde det vanskelig å forkynne en død Messias for jødene, noe Paulus så ofte ble konfrontert med, og derfor sa: Vi forkynner en korsfestet Messias, men for jødene er det en skandale.
Som nevnt innledningsvis, gir Johannes oss mulighet til å komme nært innpå Jesus, ja nesten få innblikk i hans sinnsstemning. Alt dette hendte like før han ble henrettet, da han allerede hadde forkynt at tidenes ende og Guds rike var nær. Men til tross for at han visste hva han hadde i vente, kalte han likevel sin korsfestelse en opphøyelse. Som menneske var Jesus redd. Akkurat som alle mennesker frykter døden. Og sa: Men nå er min sjel fylt av gru. Skal jeg da si: Far, frels meg fra denne time? Men fordi han også er Guds sønn, la han helt umiddelbart til: Nei, for denne timens skyld er jeg kommet! Derfor har også Hebreerbrevet sin fulle rett til å hevde: Enda han var sønn, lærte han lydighet ved det han led.
I samtale med Pilatus på langfredag, sier Jesus: Mitt rike er ikke av denne verden. Og Verden for Johannes, er et svært negativt begrep. For i verdens virkelighet lå menneskelivet ennå i syndens vold, preget av hat og egoisme. Derfor er definitivt ikke Jesu rike av denne verden. Og evangelisten oppfordrer oss sågar til å hate det alt sammen, og sier: Den som hater sitt liv i denne verden, han bevarer det til det evige liv. Jesu’ rike snur nemlig opp-ned på alt det som gjelder i denne verden. I hans rike er det de små og fattige som er de fremste, og ydmykhet, tilgivelse, forsoning og kjærlighet er de største verdiene.
Derfor gav Jesus oss et nytt bud kvelden før han gikk til sin lidelse. Et nytt bud gir jeg dere, sa han, dere skal elske hverandre. Og dette budet er blitt selve grunnloven i Jesu Kristi rike, en grunnlov vi oppfordres til å leve etter. Men dét er bare mulig hvis vi prøver å etterligne ham. For livet som kristen er rett og slett å følge Jesus på kjærlighetens vei, den veien som også er korsets vei.
For korset er ikke lenger dødens, men kjærlighetens og livets symbol. I samme øyeblikk som Jesus ble opphøyet på korset, ble dette forhatte redskapet for død og lidelse forvandlet til det ypperste tegnet på kjærlighet som menneskeheten noen gang har sett, og noen gang i evighet vil kommet til å se.
+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen