«Har du sovet godt i natt?» Dette er et spørsmål vi ofte stiller hverandre når vi møtes om morgenen. Derimot spør vi ikke om kvelden: «Har du våket godt i dag?» Men det er et spørsmål som vi gjerne kunne stille oss selv hver kveld, altså «Har jeg våket godt i dag?» 

I dagens evangelium sier Jesus: «Vær våkne». «Så våk da» sier han. Hva mener han med disse ordene? Jeg vil gjerne peke på tre betydninger.

Å våke betyr for det første å ikke sove. Kontrasten mellom å våke og å sove kommer kanskje aller tydeligst frem etter det siste måltid da Jesus dro sammen med disiplene til Getsemane. Der sa han til disiplene: «Bli her og våk med meg». Men mens Jesus ba til Faderen, sov disiplene. Ikke en gang hans gjentatte advarsler var nok til å holde dem våkne.

Våkenhet, nærvær, bevissthet, oppmerksomhet – det er det som burde prege våre liv. Kontemplativ bønn er egentlig en kjærlig oppmerksomhet. Når vi nå går inn i adventstiden, ville det være et utmerket forsett å stadig minnes Jesu oppfordring om å være våkne i bønn.

Og så til den andre betydningen av å våke. Det er å være disponibel, å stå til rådighet. Hvis vi holder oss våkne, er det ikke for våkenhetens skyld, men for oppdragets skyld. Vi er våkne for å kunne møte Gud når han kommer, for å kunne ta imot den oppgaven han vil gi oss. «Se, jeg er her,» sier den som er disponibel.

I adventstiden minnes vi om jomfru Maria. Det var nettopp hennes disponibilitet som gjorde Jesu fødsel mulig. Hun sa ja til Guds sendebud. «Jeg er Herrens tjenerinne» sa hun. Maria var hundre prosent disponibel.

En som er disponibel for Gud, er også disponibel for sine medmennesker. Er vi oppmerksomme på Gud, er vi også oppmerksomme på andres behov. Dette er enda viktigere under pandemien. Kjærlighet kan ikke settes i karantene. Står vi til rådighet for dem som er isolerte og ensomme? Husk på at det ikke bare er eldre som sliter – veldig mange ungdommer sliter også med ensomheten. Ta en ekstra telefon. Kanskje du har en enslig nabo som ville sette pris på hjelp – for eksempel med innkjøp. Slik vi er i våre menneskelige relasjoner, slik er vi også i vår relasjon til Gud.

Og så til den tredje betydningen av å våke. Å våke betyr å lengte. I kristendommen er lengselen hellig. Bibelens vakre billedbruk viser at den tar skapelsens og menneskets naturlige lengsel på alvor. Et av mine yndlingsvers i Davidssalmene lyder slik: «Som hjorten lengter etter bekker med rennende vann, lengter også min sjel etter deg, min Gud». Vi er blitt skapt av Gud som lengtende vesener. Det er aldri galt å lengte, bare vi lengter etter den sanne rikdommen. Meningen med advent er at vår lengsel skal gjennomgå en indre forvandling. I stedet for å splitte vår lengsel mellom tusen uvesentlige ting, inviteres vi til å lengte etter ham som alene kan fylle vår lengsels avgrunn. «Når jeg bare har deg, ønsker jeg ikke noe på jorden» – det sier salmisten David. Det går en strøm av lengsel gjennom adventsliturgien. Gang på gang gjentas det at Herren kommer: Kom! Maranata! Kom Herre Jesus!

Så til slutt, for å oppsummere: adventstidens spesielle nåde er at den skaper en ny våkenhet i oss som gjør at vi blir disponible for Herren som kommer; vi blir fulle av lengsel etter at han skal komme mer og mer. Det er ikke nødvendig å spekulere over den ytterste dag – når og hvordan Jesus skal komme tilbake. Den beste måten å forberede oss til den dagen på, er å være lengselsfullt åpne nå, slik at han kan komme inn i oss – og at vi kan ta imot ham. Ha en velsignet adventstid.