Brødre og søstre,
hvert eneste år denne første søndagen i fasten, forteller Evangeliet om at Jesus ble fristet i ørkenen. Evangelisten Matteus gir i sitt Evangelium en detaljert beskrivelse av hva disse fristelsene bestod av. Mens Markus, som vi leser dette året, bare beskriver det med noen få knappe setninger, – som til gjengjeld er proppfulle av mening.
Først hørte vi: Ånden drev Jesus ut i ødemarken, hvor han var i førti dager og ble fristet av Satan. Og denne setningen gir oss nesten et lite glimt av hvordan forholdet er mellom personene i Den hellige Treenighet. Faderen sender Sønnen, men det er Ånden som driver ham. Dette skjedde nemlig rett etter at Den Hellige Ånd hadde senket seg nedover Jesus under dåpen i Jordan, noe han litt senere forkynte i synagogen da han sa: Herrens Ånd er over meg!
Ånden driver altså Jesus ut i ødemarken, og der vandrer han i førti dager. Akkurat slik Guds utvalgte folk vandret der i førti år. Og også de ble fristet. Forskjellen mellom han og dem, er bare at gudsfolket falt for fristelsene, og syndet, men det gjorde ikke Jesus. Derfor ble også Guds folk godt kjent, både med sin egen svakhet, óg med Guds barmhjertige nåde, under sin lange ørkenvandring.
Å bli fristet, er det samme som å bli satt på prøve, eller bli testet. Edle metaller blir også testet i ild og varme, når man vil finne ut om de er rene og ekte. Så når vi i Fadervår ber, hver eneste dag:…led oss ikke inn i fristelse, betyr ikke dét at Gud frister oss, men at vi ber ham om å ikke sette oss på for harde prøver. For vi er bare mennesker, og vi vet at menneskekjødet er svakt og skrøpelig. Derfor tok Jesus dette kjødet opp i seg, for at han skulle bli bedre kjent med hva det vil si å være et skrøpelig menneske. Og i Hebreerbrevet kan vi lese: Vi har ikke en yppersteprest som er ute av stand til å føle med oss i vår svakhet!
Når Markus på sin minimalistiske måte sier: Han levde blant de ville dyr, men englene gikk ham til hånde!, er det han vil si, at Jesus er den nye Adam, som nå befinner seg i verdens brutale ødemark med de tilstander som råder der. I Paradiset derimot, levde han side om side med alt i skaperverket, og også den guddommelige verden. Men der hvor mennesket Adam falt for synd, på grunn av sin menneskelige svakhet, der seiret Jesus i det samme menneskekjødet, fordi han var sterk. Og til slutt forteller Markus at Jesus forkynte Evangeliet i Galilea, akkurat som Døperen Johannes hadde gjort, og sa: Tiden er nå inne, Guds rike er nær! Men fordi Jesus selv er Guds rike fra evighet, la han for egen del til; Vend om og tro på Evangeliet! Og med det sa han selvsagt egentlig: Vend om og tro på meg!
Dagens første lesning forteller om hva som skjedde i Noas dager, da Gud ville frelse all skapningen ved å la det onde gå til grunne i stor-flommen. Og da regnet ga seg, og en regnbue ble spent mellom himmel og jord, kunne en ny verdensorden skimtes i morgengryet. Derfor kunne apostelen Peter slå fast, at: Motstykket til stor-flommen er dåpen, og nå er det dåpen som frelser dere.
Jesus ble altså sendt ut i ødemarken for å forberede seg til sin frelsesgjerning. Og hvert eneste år kan også vi bruke fastens 40 dager som en personlig forberedelse, til å feire frelsesverkets fullbyrdelse med rene hjerter. Derfor sa presten; Vend om og tro på evangeliet, da han ga oss askekorset på askeonsdag. Og selv om vi spontant tenker at vi allerede har tatt Evangeliet imot, og at vi alt er omvendt til troen på Guds Sønn, så dreier denne oppfordringen seg mer om hvordan vi skal greie å fortsette å holde ut i denne troen.
Dere trenger utholdenhet, for å gjøre Guds vilje, for til slutt å vinne det som er dere lovet, står det videre i Hebreerbrevet. Altså er det ikke nok å si: Ja, jeg tror!, og så vente på at Herrens dag skal komme. Nei, Evangeliet har nemlig lært oss, at det såkornet som faller på skrinn jord i veikanten, riktignok kan vokse fort opp, som i vill begeistring, men så litt etter litt, når troens hverdag blir grå og kjedelig igjen, og troen vår settes på pøve, kan de skrinne stilkene lett falle til marken og visne. Da er det askese som må til! For askese betyr øvelse. Og dét er selve grunnen til at Kirken gir oss en fastetid hvert eneste år, så vi kan øve oss i utholdenhet ved å gjøre Guds vilje. De kloke blant oss vet, at utholdenhet gir et prøvet sinn, og at i prøvede sinn, der lever Håpet. Og Håpet, det skuffer oss aldri, for Håpet lever i den kjærlighet som uavbrutt utøses i våre hjerter av Guds Hellige Ånd.
I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen