Brødre og søstre,
Guds rike var et nøkkelord i Jesu’ forkynnelse da han startet sin misjons-virksomhet i Israel. Og det var akkurat Guds rike jødefolket gikk og ventet på,
For det var vanskelige tider, og den romerske overmakten krenket både folkets stolthet og nasjonalfølelse. Likevel kunne noen berette at det heller ikke hadde vært særlig gode tider for Israels minste den gangen Israel var selvstendig.
Det er dette Jomfru Marias Magnificat forteller om, det som synges til vesper i alle klostre hver eneste dag, hvor det heter: Han støtte herskere ned fra tronen, og opphøyet de ringe. Sultne mettet han med gode gaver, men rikfolk ble sendt tomhendt bort. Og fremdeles var de minste i folket mest utålmodige, for de hadde størst grunn til å vente på Guds inngripen i historien, for å gjenopprette det Israel han hadde lovet deres fedre.
Noen religiøse grupper var så utålmodige at de forsøkte å fremskynde Herrens dag ved fundamentalistisk terrorvirksomhet. Og de greide med stort hell å skremme alle som ikke hadde mulighet til å leve etter de religiøse lovenes strenge idealer. En klar parallell til den fundamentalistiske oppblomstring vi i dag ser hos noen religiøse grupper, som også truer og dreper folk om de nekter å følge de lovene fundamentalistene hevder at Gud har sendt fra himmelen.
Men de fleste av oss forstår at det som oftest er menneskers hovmod og maktsyke som først og fremst ligger til grunn for denne typen elendighet. Og nå, akkurat som på Jesu tid, er det fortsatt de tause og fredelige, de som stoler på Guds godhet alene, som lider mest.
Israelsfolket gikk altså og ventet på at Gudsriket skulle komme, med en ny Himmel og en ny Jord, hvor menneskene skulle få del i Guds egen fremtid, og bli forenet med Gud selv. Men skulle dette kunne skje, måtte enten de rike og mektige vike for de små og ringe, eller også måtte Jorden og skaperverket oppleve sin apokalyptiske undergang.
Fordi Jesus startet sin virksomhet med å ta opp tråden etter Johannes døperen, ble han oppfattet som den endetidsprofet Gud hadde lovet gjennom Moses. Profetene fortalte om en salvet kongssønn, som skulle komme og opprette Guds rike for Israel.
Derfor ble naturligvis Jesu’ forkynnelse mottatt med ellevill entusiasme, og spesielt av alle dem som var utestengt fra det gode selskap, både sosialt og religiøst. Og som vi hører Jesus forkynne i saligprisningene, skal de som lever i elendighet på jorden få et lykkelig liv i Guds Rike. Mens de som er rike her på jorden, kan risikere å få like store problemer med å komme inn i Guds rike, som en kamel har med å komme gjennom et nåløye. Det dreide seg riktignok ikke om nåløyet i en synål, men gjennom den minste byporten i Jerusalem, hvor de rikeste og grådigste handelsmennenes overlessede kameler ofte ble sittende fast.
Men, etter hvert skulle det vise seg at mannen Jesus fra Nasaret ikke oppfylte jødenes forventninger. Han var ikke den folkefører eller ledertype som hans store tilhengerskare hadde forventet og håpet på. Derfor skrumpet etter hvert tilhengerskaren inn til å bli en liten flokk, som til slutt var så liten at de politiske myndigheter kunne arrestere ham, og henrette ham, på samme måte som de gjorde med alle plagsomme oppviglere.
Den lille flokken rundt Jesus besto til slutt bare av noen trofaste kvinner, som skrekkslagne ble vitner til den makabre virkelighet, at Israels lovede frelser ble torturert og drept på en grusom og ydmykende måte, før de la ham i en grav.
Og det var da, akkurat da, at Jesu lignelse om sennepsfrøet ble til virkelighet, og oppfylt i hele sin fylde. Da begynte nemlig det lille frøet av håp, det som var så knøttlite at det ble regnet som det minste av alle frø, å vokse seg både større og mektigere enn alle de andre vekstene. Og til slutt kunne det strekke grenene utover all verden, fordi Gud Fader hadde reist sin Sønn opp fra jordens mørke.
Da ble Skriftens hellige ord tillagt de ordene som gikk ut av Jesu Kristi egen munn. Og sakte, men sikkert gikk det opp for menneskene at selve meningen med Skriftens ord, bare kunne forstås i lyset av Kristi oppstandelse. For det er Jesu egne ord som belyser de ordene som allerede var nedtegnet i Skriften, med lyset fra Den hellige Ånd! Dermed fikk teologene det lille glimt av forståelse de trengte, for å kunne tyde den dypeste meningen som ligger i Skriftens ord.
Også disiplene forsto til slutt at det var seg selv Jesus snakket om da han sa; Det er med Guds rike som med et såkorn en mann har latt falle i jorden! Han, som var den minste og mest unnselige av alle, han skulle, akkurat som det lille såkornet, bli den aller største, og strekke seg utover all verden, som grenene på et mektig tre. Men, skulle dette kunne skje, måtte altså såkornet først bli lagt i jorden for å dø.
Og det samme gjelder nå for oss. At den lille spiren av håp, som vi av og til kan skimte i et glimt, eller ane som et blekt lys, vil gro opp og ut av mørket, for å vokse seg stor og sterk og vakker. Men, dette kan bare skje om den blir styrket med Troens næring, og varmet av Åndens lys.
Guds rike er ikke slik at dere kan si; se, der er det, sa Jesus, Nei det sier jeg dere; Guds rike er allerede blant dere! Og lykkelige er vi, som nå kan forstå hva han mente med disse ordene. Derfor har vi all grunn til å glede og fryde oss, fordi hver og en av oss har mottatt Gudsriket som vår personlige gave.
+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen