Det skal bli jordskjelv, hungersnød og pest, og forferdelige ting skal bli å se! Folk skal reise seg mot folk, rike mot rike, med mishandling og forfølgelse!

Brødre og søstre; vi vet at profetiene i denne tordentalen om endetiden har gått i oppfyllelse om og om igjen. Stadig lider, dør og sørger mennesker som følge av krig og forfølgelser, politiske overgrep og naturkatastrofer.

Søndagens lesninger ved det liturgiske kirkeårets avslutning, er alltid fylt av voldsomme hendelser som beskriver endetiden. Og i dagens evangelium starter Jesus sin tordentale med de nære og mest aktuelle tingene for dem som er til stede. Hans trofaste flokk hadde fulgt ham til Templet, og sto og beundret kong Herodes’ majestetiske palass, da de forferdet hører ham si; Det kommer en tid da alt det dere ser skal bli jevnet med jorden, så det ikke blir sten tilbake på sten. Og hans profetier ble også oppfylt til punkt og prikke 40 år senere, da Jerusalem falt og Templet ble lagt i grus.

Jesus fortsetter sine profetier om forfølgelsestiden som snart skal ta til for den lille flokk, altså hans Kirke på jorden. Og de fleste av disiplene skulle også snart både bli forfulgt og mishandlet, stilt for synagogeråd og kastet i fengsel, før de omsider fikk motta sin martyrkrone.

Vi kan nesten merke hvordan evangelisten Lukas først lar Jesus fylle hele Templet, og så litt etter litt vokse seg ut av det, mens han taler. Og til slutt blir det tydelig at det er han, og ikke det majestetiske byggverket, som er den nye tids Tempel. Jesus, som nå er på høyden av sin menneskelige kapasitet, vokser seg ut av det menneskelige og jordiske, representert ved Jerusalems Tempel, som altså snart skal falle i grus for å bli erstattet av Jesu Kristi legemes Tempel, Åndens Tempel. Og på samme måte som Jerusalems Tempel falt i grus, vil også vårt menneskelige legemes tempel forfalle, litt etter litt etter at vi har passert middagshøyden i livet. Men når det til slutt har falt i grus,  vil Ånden bare fortsette å vokse i oss, og utvikle seg videre utenfor det som var vårt jordiske legemes tempel.

Vi må ikke være redde for at den profetiske talen Lukas lar oss høre i dag, er ment som trussel eller skremselspropaganda. Nei vi må prøve å se på den som det den egentlig er; nemlig en gave til oss. Ja vi kan faktisk sammenligne den med en julegave som ikke skal åpnes før Herrens dag kommer, akkurat som gavene under juletreet. Og faktisk, så betyr også Apokalypse nettopp avdekking, eller åpenbaring.

En annen ting vi må legge merke til, er at Jesus ikke taler om tidenes ende. Han taler om ende–tiden. Det er derfor Kirken lar oss høre disse samme tekstene om og om igjen hvert eneste år når et kirkeår avsluttes, og et nytt tar til med adventstiden. Og advent, betyr som kjent ikke å vente, men å komme. Altså er advent en påminnelse og en god anledning, til å få gjort alle de små, eller store forberedelsene som skal til, for at vi skal være rustet for det som skal skje. Dagens tordentale er kanskje akkurat det apokalyptiske krutt vi trenger, for å vekkes opp fra likegyldighetens dvale, og få strammet opp et lunkent trosliv, så det får litt mer spenst. Akkurat slik som dagens halleluja-vers oppmuntrer til: Rett ryggen og løft hodet, for befrielsen er nær!                     

Våk og be sier Jesus, – så dere ikke faller i fristelse. Nesten som når en kjærlig mor sier: Sitt pent, og oppfør deg skikkelig! For bønnen, brødre og søstre, er det beste middel for å holde troen vår vital. Så viktig er faktisk bønnen for troslivet vårt, at vi kunne kalle den troens åndedrett, fordi den stadig tilfører troen ny livskraft og ny vitalitet.

Livet har gått så fort, – jeg fatter ikke hvor tiden har blitt av, sa min pappa på 97 års-dagen sin. Og da jeg ville oppmuntre ham, kom jeg på noe kardinal Newman har sagt:

 Ikke gå og vær redd for at livet skal ta slutt, men vær heller opptatt av at det skal få en begynnelse! Kristus ble selv et menneske, døde og oppsto for at vi skal kunne bli Gud lik. Men denne likheten vil først bli fullkommen ved tidenes ende, når Gud blir alt i alle. Endetiden er Kirkens tid, og Kirkens tid er vår tid. Derfor trøster Jesus oss ved slutten av sin profetiske preken i dag, og sier: ikke et hår av hodet skal dere miste, og holder dere ut, så skal dere vinne livet.  

+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen