Brødre og søstre, når evangeliet i dag bringer oss den velkjente lignelsen om den fortapte sønn, gir det oss ikke så store utfordringer rent eksegetisk. For allerede med innledningsordene får vi selve bakgrunnen for fortellingen, hvor det heter: «Alle tolloppkrevere og annet syndig folk samlet seg for å høre Jesus. Fariseerne og de skriftlærde ble forarget over dette, og sa: Han omgås åpenbare syndere og spiser sammen med dem!»
Som svar på denne bemerkningen, og også for å forsvare sine handlinger, fortalte Jesus dem så tre lignelser. En om en mann som hadde niognitti sauer, men mistet en av dem. En annen om en kone som hadde ti sølvmynter og mistet den ene. Og til slutt lignelsen vi nettopp hørte, om faren som hadde to sønner, hvor den yngste skuslet bort hele sin del av arven på uvettig vis, mens den eldste hold seg på gården hvor han trofast arbeidet for sin far. – Den eldste av sønnene er selvsagt et bilde på fariseerne, mens den yngste representerer synderne og tolloppkreverne.
Ofte kan Jesu´ beskrivelse av, og dialog med Fariseerne virke litt brutal og tøff. Derfor fremstår lignelsen i dagens evangelium som en av hans mest vennligsinnede kommentarer, når vi hører at Faren i fortellingen sier til sin eldste sønn, altså Fariseerne; «Min sønn, du er alltid hos meg. Og alt mitt er ditt!» Dette står for eksempel i grell kontrast til tonen vi finner hos Matteus, hvor det heter; «Ve dere skriftlærde og Fariseere, dere hyklere!»
Vi må ikke glemme, når evangelie-fortellingenes fremstillinger av og til kan virke litt vel sort og hvitt, at fariseerne egentlig bare gjorde så godt de kunne for å oppdra folket, for at det skulle greie å leve etter et religiøst lovverk som var både komplisert og detaljert. Dessuten hadde det ikke regler for alle livets situasjoner, så fariseerne måtte stadig søke med lys og lykte i Skriften, for å finne retningslinjer som var i pakt med Guds ord. Og målet for deres nitidige studier og innstendige opplysningsarbeid, var tross alt at hele Israels folk til slutt skulle bringes innunder den perfekte overholdelse av Loven!
Derfor var det naturligvis både provoserende og rystende for dem å observere den måten Jesus, – som tross alt hadde pretensjoner om å være en Guds mann, hadde omgang med åpenbare syndere på. Det var ikke det minste merkelig at de ble skeptiske når de så at han og disiplene tydelig hadde en forkjærlighet for dem som ikke anstrengte seg for å leve i pakt med loven.
Men likevel befant den dypeste forskjellen mellom Fariseerne og Jesus seg først og fremst i deres gudsbilde. Altså i hvor forskjellig oppfatning de hadde av Gud! Fariseerne så på Gud som en streng, opphøyet og fjern majestet, ja så fjern og opphøyet at han ikke engang kunne nevnes ved navn, men måtte navngis ved omskrivninger. En slags himmelsk bokfører, som førte debet og kredit for hvert eneste menneske, og holdt nøye regnskap med synder og gode gjerninger.
Jesus derimot, så altså på Gud, – enten som en snill og rettferdig sauebonde som elsket alle sine får like høyt. Som en kone som tok svært godt vare på hvert eneste av sine små dyrebare pengestykker, eller som vi hører i dag, som en inderlig god far, som elsker sin uregjerlige yngste-sønn med så stor en kjærlighet, at han ikke kan styre seg, men må springe ut på veien for å løpe ham i møte, når han slukøret vender hjem etter å ha gjort seg fullstendig bort. Jesu Kristi Gud er en menneskekjær Gud, som en mild og barmhjertig far, noe Jesus stadig understreker ved å omtale ham som Abba, som vi godt kan oversette med vårt eget familiekjære; «Pappa»!
Og Jesus legger også vekt på at denne snille og gode pappaen fremfor alt er en gledens pappa! For sammen med refrenget i disse tre lignelsene om det som først gikk tapt, men ble funnet igjen og kom tilbake, sier han at det blir stor glede blant Guds engler over en eneste synder som vender om. Og denne søndagen, midt i bots -og fastetiden, hører vi sågar, «Så begynte festen og gleden!»
Jesu kritikk av Fariseerne går aldri på deres iver etter å overholde Loven! Ikke en eneste gang oppfordrer han noen til å bryte den, men advarer derimot stadig mot Fariseernes gudsbilde, som tydelig viser at de ikke har forstått at Gud fremfor alt er gledens og kjærlighetens Gud!
Vårt forhold til Gud skal ikke springe ut av plikt og tvang! Det skal springe ut av en fullstendig frihet! – Altså gjorde ikke den eldste sønnen noe galt da han ble værende igjen hos sin far på gården, og arbeidet dag ut og dag inn for ham. Tvert imot! Feilen var den tverre og selv-rettferdige holdningen han viste sin bror, han som hadde vendt om, og nå kom hjem igjen. Det var nemlig en holdning blottet for kjærlighet, frihetsfølelse og ekte glede.
Og det er akkurat dette som er evangeliets budskap til oss denne søndagen, når Kirken ber oss om å feire Laetare, – som betyr gledens søndag, nå midt i fastetiden! For til tross for alt alvoret, og sin oppfordring til bot og anger, greier ikke Kirken, akkurat som den gode faren i evangeliets lignelse, å holde seg, men må bryte ut i et lite gledesrop, i forventningen over det vi skal få del i når påskefeiringen blir et faktum. Da skal Jesu Kristi kjærlighet, den som er sterkere enn døden, bringe oss den sanne frihet og ekte glede som vil gi oss del i festen og feiringen hos Gud i evigheters evighet!